Presentasjon av masteroppgaven på LARM

Neste uke skal jeg holde et innlegg på LARM sin konferanse Digital Archives, Audiovisual Media and Cultural Memory.  Jeg skal presentere noen poenger og analyser fra masteroppgaven min i panelet med tittelen: «The practices of exhibiting sound».

I masteroppgaven undersøkte jeg hvordan to museer i Londong bruker historiske medietekster i utstillingene sine. Jeg undersøkte i alt 12 multimediainstallasjoner og vil til presentasjonen neste uke plukke ut et par av de mest interessante. Ettersom det ikke er, eller i hvert fall ikke var i 2011, skrevet så mye om det å stille ut historiske medietekster, så gikk en stor del av oppgaven min ut på å bygge opp et teoretisk grunnlag for å diskutere problemstillingen. Utfordringen min nå er å klare å finne inn til essensen i oppgaven og konsentrere meg om det.

En av de forskerne som har inspirert meg mest i arbeidet med medier og utstillinger er Andrea Witcomb. Hun arbeider ikke direkte med medier, men hun har skrevet en artikkel om den affektive multimedia installasjonen*. Hennes tanker om hvordan multimedia installasjoner kan skape mening i utstillingen utover det rent informative er noe jeg ønsker å bygge videre på. Jeg har underskt, og ønsker å fortsette å undersøke, medietekstenes rolle i slike installasjoner. For det er ikke uten betydning hva slags bilder, film, tegninger, dokumenter, malerier man viser. Internett og digitalisering har ført til at vi i dag har kjennskap til medier fra hele historien. Og disse mediene inneholder en masse innhold, og personlige minner og assosiasjoner aktiveres i møtet med installasjonen. Det samme gjelder selvfølgelig også gjenstander, og det skrives det veldig mye om. Men jeg mener at historiske medietekster kan være veldig mye mer kraftfulle fordi de er  mer tilgjengelige, lettere å gjenbruke og ofte brukes til å fremkalle følelser.

Mine hovedkonklusjoner i masteroppgaven var at de to museene jeg undersøkte ikke utnyttet det meningspotensialet som ligger i historiske medietekster, men i stedet brukte dem som illustrasjoner og «virkelighetseffekter». Et eksempel på dette er at i stedet for å informere publikum om hvem som hadde malt et bilde fra 1600-tallet, hvorfor det var malt og hvordan de ble brukt, ble bildet kun projektert opp på en vegg for å få folk til å tenke på 1600-tallet, for å kunne inkludere flere medieutrykk i utstillingen og for å gi utstillingen en historisk «riktig» estetikk. Det jeg er redd for er at noen medietekster vil komme til å ende opp som symboler på en historisk periode og dermed snevre inn vår forståelse av perioden og evne til å forestille oss fortiden. Men i masteroppgaven kom jeg ikke så mye lenger enn å bygge opp et vokubular og en tilgang til å undersøke dette, og de spørsmålene jeg kan tenke meg å arbeide videre med er derfor mange, blant annet disse:

  • Hvor mye kunnskap om mediehistorie kan man forvente at publikum har?
  • Bruker museene historiske medietekster som en lettvint måte å skape en kontakt til fortiden?
  • Hvordan påvirker det vår oppfattelse av fortiden at vi digitaliserer, remixer og manipulerer historiske medietekster?
  • Hvordan skal man behandle historiske medietekster dersom man vil ta de som alvor som museumsgjenstander?
  • Hva slags rolle skal museet ha i et samfunn der vi gjenbruker historiske medietekster over alt og gjenforteller historiske begivenheter i fiksjonsfilm, romaner og dataspill? Skal museet være med å leke eller skal de fungere som et korrektiv?

* Andrea Witcomb (2007) «The Materiality og Virtual Technologies: A New Approach to Thinking about the Impact of Multimedia in Museum», i F. Cameron og S. Kenderdine (red) Theorizing Digital Cultural Heritage, MIT press.

Nettutstilling – Del 3: Nettutstilling som medium

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet. (Del 1: Definisjon, Del 2: Hvorfor lage nettutstillinger?.)

Overgangen til dataskjermen
På nettet er det mange eksempler på etterligninger av andre eldre medier – for eksempel nettaviser, nett-radio, nett-tv, nettmagasiner og e-bøker. For noen medier er overgangen til nett smertefri, og mediet trenger ikke store endringer for å tilpasse seg dataskjermen og distribusjonen over nett. Utstillingen, derimot, er et av de mediene som har større problemer med overgangen til dataskjermen. Det mister rett og slett en veldig viktig del av sitt opprinnelige særpreg, nemlig tredimensjonaliteten. Uten tredimensjonaliteten er ikke utstillingen så mye annet enn tekst og bilder. Det vil si, det ligner en bok, et magasin, o.l.

Andre kjennetegn ved utstillingen som medium er multimedialitet, et spesifikt sammfunnsoppdrag, en forankring i faglig forskning, publikums frihet til å selv velge hva man vil se og når man vil se det (i motsetning til film). Disse kjennetegnene overlever overgangen til nett, men hvis man fjerner tredimensjonaliteten, så passer denne karakteristikken også til et tema-magasin, et tidskrift og en foto-reportasje. Om man tar innholdet i en utstilling og gjør det todimensjonalt hvordan skiller det seg fra disse sjangrene?

Kanskje kan man finne svaret ved å se på avsenderen og samfunnsoppdraget. Utstillingers avsendere er tradisjonelt anonyme og flertallige (menneskene), og samtidig svært synlig og enhetlig (institusjonen). I tillegg er innholdet forankret i forskning. Museumsutstillinger har også et samfunnsoppdrag som er svært annerledes enn aviser og magasiner. Kanskje er det her man finner de definerende faktorene for nettutstillinger?

Museets eget medium
Utstillingen er museenes medium, slik teaterforestillingen er teatrenes, og avisen er avishusenes. Når man skal vurdere bruken av begrepet nettutstilling så må man spørre seg om man skal ta mest hensyn til utstillingens tradisjonelle egenskaper som medium, eller om man skal ta utgangspunkt i utstillingen som museets særegne medium. Lager man nettutstillinger fordi man ønsker å legge utstillinger på nettet, eller fordi man flytter museets aktivitet fra bygningen til dataskjermen? Utstillingen er museenes medium, men ikke museets eneste medium. Museer kommuniserer også gjennom bøker, artikler, kataloger, blogger, nettsider, sms, sosialenettverk og så videre.

Hvis man finner ut at man ønsker å lage et todimensjonalt motsvar til den tredimensjonale utstillingen, og hvis rommet er det som til syvende og sist er den definerende faktoren for den fysiske utstillingen, hva er den definerende faktoren for nettutstillingen? Hva er nettutstillingens ”romlighet”? Holder det å bytte ut fysiske gjenstander med fotografier av gjenstander, og publikums kroppslige bevegelse i rommet med navigasjon gjennom ulike nettsider?

Nettutstilling – Del 1: Definisjon

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet.

Hvorfor definere nettutstilling?

Det er flere grunner til at det er ønskelig med en tydeligere definisjon av nettutstilling.

1) gjøre det lettere for museene å rapportere til kulturrådet

2) gjøre det lettere å produsere nettutstillinger.

Det er lettere å samarbeide når alle som er med vet hva man skal produsere. Skal man for eksempel produsere en musikal, da vet alle at det innebærer musikk og dans. Men hva innebærer det å produsere en nettutstilling?

3) heve kvaliteten på det som kalles nettutstillinger.

I dag holder det å kombinere bilder og tekst på museenes egne nettsider for å kalle det en nettutstilling. Ofte ser slike nettsider ut som de er ti år gamle. Produksjonen av nettutstillinger henger veldig langt etter i forhold til det spennende som skjer på nettet. En definisjon kan legge et press på utviklingen av kommende nettutstillinger.

4) gjøre det lettere for publikum å bruke mediet/sjangeren.

Nettutstilling er en sjanger/medium som publikum som regel ikke har noen forkunnskaper om. Publikum trenger opplæring i hvordan man skal bruke en nettutstilling, hvor man finner den, hvor lang tid det tar osv. Terskelen er høy for å sette seg ned for å gjøre noe når man ikke aner noe om hva det innebærer og hva man får ut av det. Men om ikke en gang de som produserer nettutstillinger vet hva det innebærer, hvordan kan vi forvente at publikum skal gjøre det?

Andre spørsmål som ble stilt i diskusjonen:

Hvem skal definere nettutstilling?
Er det slik at alle kan lage noe og kalle det en nettutstilling?
Hvordan defineres nettutstilling andre steder, internasjonalt?

Har du andre grunner til at det kan være nyttig å definere nettutstilling, eller eksempler på flere spørsmål det er viktig å stille i denne sammenhengen?

En oppfordring til Frammuseet

Forrige uke besøkte jeg Frammuseet på Bygdøy for å se den nye faste utstillingen der.


Frammuseet huser polarskipet Fram, og bygningen er først og fremst en kasse rundt det store skipet. Fra inngangen i første etasje kan man bevege seg opp på to gallerier og gå rundt og inn i skipet. Den nye utstillingen finner man på de to galleriene. (les mer om utstillingen her)


Den nye utstillingen er fin, men det var én ting jeg savnet – et skilt som introduserte museet og utstillingen. Dette er ikke noe som kun gjelder Frammuseet, men er et grep jeg mener de fleste utstillinger kunne ha godt av, av to grunner.

Den første er at de fleste museer formidler informasjon om temaer som publikum ikke har noe særlig kunnskap om – i hvert fall kan man ikke forvente at publikum har det. Norske polarekspedisjoner burde kanskje være allmennkunnskap, men jeg tror ikke jeg er den eneste som ikke har helt styr på dette. Hvis man ikke er forberedt på det man skal lære noe om, så er det mye vanskeligere å orientere seg i informasjonen som presenteres. Man har vanskelig for å skille det de store linjene fra detaljene. Det er derfor nyttig å først bli presentert for de store linjene og de viktigste elementene i utstillingen, slik at man kan knytte resten av informasjonen opp mot dette.

Den andre grunnen til at jeg vil slå et slag for introduksjonsskilt er knyttet forståelsen av en utstilling som et verk, eller en tekst. Når man møter et verk så leter man etter en form og en struktur å forholde seg til. I utstillingen på Frammuseet lette jeg etter en kronologi eller temaer som jeg kunne orientere meg etter, men jeg syntes det ikke var tydelig nok. Strukturen var ikke tydelig nok til å gi meg et overordnet bildet av hva utstillingen handlet om. Jeg fikk ikke noe hjelp av utstillingens form til å lettere kunne fortelle om Fram-ekspedisjonene til noen andre.

Utstillingen er et medium vi ikke er så erfarne med. Vi kjenner ikke til ulike utstillingstyper på samme måte som vi kjenner til film-sjangre som komedier, drama, action, western og lignende. Jeg tror det er mye tjene på å hjelpe publikum til å forstå hvordan man skal gripe utstillingen an. Før man leser en bok eller ser en film så vet man gjerne noe om hva slags sjanger det er snakk om og hva boka/filmen handler om.

Jeg etterlyser derfor både informasjon om innholdet i utstillingen, og informasjon om utstillingens form. En slags vaskeseddel. Ofte finnes denne informasjonen, men gjerne i markedsføringsmateriale som foldere og på nettsider. På Frammuseets nettsider står for eksempel denne setningen som jeg mener burde være det første publikum møter når de entrer Frammuseet:

«Fram var det første skipet som ble spesielt konstruert i Norge for polarforskning. Hun ble brukt på tre viktige ekspedisjoner: med Fridtjof Nansen under driften over Polhavet 1893-96, med Otto Sverdrup til den arktiske øygruppen vest for Grønland – nå Nunavut-regionen i Canada – 1898-1902, og med Roald Amundsen til Antarktis på hans sydpolsekspedisjon 1910-12.»

Hva synes dere? Er det bare jeg som savner dette? Har dere noen eksempler på gode, eller dårlige, introskilt?

(Det var forøvrig mange spennende detaljer og estetiske grep i utstillingen som jeg gjerne kommer tilbake til i en annen post.)

Utstilling på film, film om utstilling, utstillingsfilm

Munch-museet har laget en trailer om museets to kommende utstillinger, og Oslo Kino viser «Leonardo da Vinci: Painter at the Court of Milan« som er en utstilling produsert av U.K National Gallery.

Jeg har tidligere satt spørsmålstegn ved om det vi kaller nettutstillinger egentlig er utstillinger, og det samme kan vel gjøres her. Hvor går grensen mellom film og utstilling i disse to eksemplene?

Munch-museets film utgir seg ikke for å være en utstilling, kun en forsmak på kommende utstillinger. Noe jeg synes er et spennende grep. Filmen/utstillingen om da Vinci har jeg ikke sett. Kanskje burde jeg det, for intermedialisten i meg blir veldig nysgjerrig på hvordan man skal forstå denne blandingen av et to-dimensjonalt medium og et utpreget tre-dimensjonalt medium.