Oslouke i november

Jobb og prosjekter, Lutter øre

Jeg har vært en uke i Oslo for litt intensivt arbeid sammen med Mari. I tillegg til møter om pågående prosjekter og mange hyggelige arbeidsøkter i samme rom – det går jo ellers i skype for det meste – fikk vi lov til å snakke om arbeidet vårt på to arrangementer.

Fredag den 13. november holdt vi et opplegg på Kultur- og naturreises erfaringskonferanse. Kultur- og naturreise er et stort ”tverretatlig innovasjonsprosjekt” som har hatt som mål tilgjengeliggjøre offentlige data om kultur og natur og bidra til at dette kan formidles på mobile plattformer. Prosjektet ble startet i 2012 og er nå avsluttet. Prosjektet har jobbet med tre piloter – Akerselva, Dovre og Bø og Sauherad. Lutter øre har bidratt til prosjektet ved å lage korte lydfortellinger til Akerselvapiloten og Bø og Sauherad-piloten, og det var erfaringene fra dette vi fortalte om på konferansen. Lydfortellingene til Akerselvapiloten er de samme som vi har brukt til å lage Trikkepodkasten vår som du kan lytte til fra www.kollektivradio.no.

Vi har fulgt KNreise gjennom hele prosjektperioden, noe som har vært veldig viktig og spennende for oss i oppstarten av Lutter øre. Det har blitt arrangert en rekke seminarer i forbindelse med prosjektet, og vi har hatt mulighet til å delta på en del av dem. Det har gitt oss mye faglig, mange gode kontakter og et inntrykk av hva som skjer på området mobil formidling i Norge akkurat nå.

Det andre arrangementet vi deltok på var et internt seminar på Kulturhistorisk museum hvor vi hodlt et foredrag om lyd i utstillinger. Her fortalte vi om hvordan vi tenker når vi jobber med lyd som element i en utstilling og viste en del eksempler fra prosjekter vi har gjort. I tillegg hadde vi en god samtale om temaet etterpå med tilhørerne. Det er alltid gøy å få dykke litt ned i det faglige og teoretiske og vi jobber nå med å skrive en artikkel om lydformidling basert på blant annet dette foredraget.

Lydfortellinger til Bogstad gård

Jobb og prosjekter, Lutter øre

Mari og jeg har jobbet med et veldig morsomt prosjekt i år. Vi har laget lydfortellinger til Bogstad gård, et herskapsgods fra 1700-tallet som ligger i Sørkedalen utenfor Oslo.

Jeg har alltid syntes 1600- og 1700-tallet har vært vanskelig å forstå. Det er lettere å leve seg inn i 1800-tallets industrialisering eller middelalderens konger og bønder. Derfor har det vært veldig gøy å få fordype seg i Bogstad gårds historie for det har tvunget meg til å forstå noen historiske sammenhenger jeg før ikke har orket å sette meg inn i. Hvordan var det i Norge før løsrivelsen fra Danmark? Hvem var eliten? Hvor kom de fra og hvordan tjente de penger? Hvorfor har vi egentlig Oslomarka?

Lydfortellingene vi har laget tar nok ikke for seg alle disse spørsmålene, men kanskje kan du også få et nytt syn på 1700-tallet ved å høre dem. I hvertfall får du vite hvem denne Peder Anker egentlig var, og du kan nyte den behagelige stemmen til skuespilleren Morten Røhrt som vi har vært så heldige å få samarbeide med i dette prosjektet.

Som vanlig var oppdraget vi fikk å fortelle hele historien til stedet, til alle målgrupper. Denne gangen valgte vi å løse det ved å lage to hovedfortellinger en på norsk og en på engelsk, som forteller den overordnede historien til Bogstad gård, og fire kortere tematiske fortellinger.

Klikk på titlene for å høre historiene:

Historien om Nordmarksgodsets maktsenter

The Versailles of Norway

2015: BÆÆ! Det bor fortsatt dyr på Bogstad

1772: Barokk er passé

1793: Veier og atter veier

1789: Et barn blir født på Bogstad gård

Selvstendig med humanistisk utdannelse

Lutter øre, Om å være selvstendig/frilanser

Å finne på noe nytt handler mest av alt om å kunne sette to ting sammen som ikke har vært satt sammen før. Og er det noe man lærer i løpet av en humanistisk utdannelse så er det å sette nye ting sammen og se hva som skjer. Du tar et verk og ser det i lys av en teori på en måte som ingen har gjort før. Du sammenligner to verker eller to teoretikere eller to tidsepoker. Du ser på noe nytt i lys av noe gammelt eller omvendt. Og så videre. En humanistisk utdannelse er derfor et veldig godt utgangspunkt for å skape nye produkter og tjenester.

Men det holder ikke å få gode ideer. Alle har ideer. Det som gjelder er å få ideene ut i verden. Det lærer man ikke nødvendigvis på universitetet. Når jeg presenterer meg selv og arbeidet mitt for museer er det ofte arbeidet med Lutter øre som vekker mest interesse. Mine ideer om utstillinger og formidling er ikke så annerledes enn andres, og som relativt nyutdannet fremdeles har jeg mindre erfaring enn de fleste. Lydproduksjon derimot, det er det ikke alle som kan. Lutter øre kan derfor dekke et helt konkret behov.

Jeg tror at noe av det viktigste man kan gjøre hvis man ønsker å skape sin egen arbeidsplass er å lære et konkret håndverk eller et verktøy – og å lære det så godt at du kan jobbe profesjonelt med det. For de fleste humanister, meg selv inkludert, er det språk og tekst som er det håndverket det er mest nærliggende å bruke. Det er likevel de færreste som tenker på det som et håndverk som man skal øve seg i og lære seg. Vi kan jo skrive. Og det samme tenker mange oppdragsgivere. Det er sjelden man hyrer inn professjonelle skribenter. Det meste kan jo fikses internt. Jeg er derfor ganske misunnelig på de som har lært seg noe annet, for eksempel fotografi, regnskap, tekst, video- eller lydredigering, illustrasjon, presentasjonsteknikk, koding av nettsider, oversettelse, prosessstyring eller verktøy som indesign, photoshop, hindenburg, excel, wordpress, osv.

Men selv om det er nødvendig med et verktøy, så er det utdannelsen min innenfor kultur og formidling som gjør at jeg i det hele tatt snakker med museene. Det er kombinasjonen som er viktig.

Et annet alternativ er jo å slå seg sammen med noen andre som kan et håndverk. Da kan man fokusere på det man selv er god til og man får en samarbeidspartner. Det har vi fått masse ut av i Lutter øre.

Tekster med avsendere

Lutter øre, Teori

I Lutter øre arbeider vi med å formidle komplekse problemstillinger, historie, forskning og viten. Det gjør vi ved å bruk lyd som medium og samspillet mellom informasjon og det fysiske rommet lytteren er i som virkemiddel. Vi mener at det i de fleste tilfeller er viktig at fagfolkene og forskerne selv får lov til å formidle det de er eksperter på. Alle tekster har en avsender, og vi mener det er lettere for publikum å forstå en tekst dersom man kjenner denne avsenderen. Vårt bidrag er å skape en god ramme for innholdet.

I utstillingsproduksjon er samspillet mellom informasjon og det fysiske rommet helt sentralt og også der mener jeg at forskere og fagfolks stemmer burde bli mer synlige. Viten er ikke en objektiv størrelse, og prosjektene museet setter i gang er resultater av enkeltpersoner og gruppers engasjement og ideer. Jeg tror også at det vil være lettere for publikum å forstå utstillinger om avsenderen ble tydeligere. Særlig nå når verken publikum eller museum anser museets fortelling som den eneste og riktigste. Likevel bruker man fremdeles et formidlingsspråk som skjuler avsendere, motiver og kontekstuelle påvirkninger. Ønsker man at det skal se ut som om utstillingene oppstår ut av intet?

Test av audioguide på Musée de la musique

Museumsbesøk

I Lutter øre arbeider vi nå med et pilotprosjekt for en lydguide for barn. I letingen etter gode referanseprosjekter fant jeg en anbefaling av barneguiden til Musée de la Musique i Paris. Musée de la musique ligger i Cité de la musique i Parc de Vilette litt utenfor Paris sentrum. Museet har en omfattende samling av gamle instrumenter som er stilt ut i en fast utstilling. Utstillingen er en klassisk gjenstandsutstilling som er sortert kronologisk og etter instrumentfamilier, og strekker seg over fem plan.

Museets faste utstilling er en helt stille utstilling som likevel full av lyd, for all lyden ligger i museets audioguide. Audioguiden er inkludert i billetten og på samme avspiller ligger både innholdet til barn og til de voksne.Den største forskjellen mellom guiden for vokse og guiden for barn er at lydguiden for barn inneholder flere lydbilder, mer variasjon i stemmer og stiler og stemmer som henvender seg direkte til lytteren med spørsmål. Mens lydguiden for voksne har lengre klipp og flere faguttrykk. Punktene til barneguiden starter med lydbilder, ofte fuglesang. Noen av dem er hørespill, for eksempel er det et hørespill om en som går til en lutt-maker for å kjøpe en lutt. Men det er ingen sammenheng eller historie som binder punktene sammen. Dette gjelder både guiden for barn og voksne. I barneguiden er det også ny form hver gang. Det er litt forvirrende, men gjør også at det ikke blir kjedelig og man er nysgjerrig på hva som kommer i neste punkt.

Marine trompet

Det er få henvisninger i guiden til de konkrete gjenstandene, bortsett fra i noen av barnepunktene. Jeg savner å få informasjon om gjenstandene jeg ser på når jeg hører lydklippene. I et av barnepunktene snakker instrumentet til lytteren i ”jeg-form”. Dette var først litt merkelig, men det fikk meg til å se nøye på instrumentet, og det er nok det instrumentet jeg kommer til å huske best. En en-strengs marine trompet, var det. Et instrument jeg aldri har hørt om tidligere. I dette tilfellet ble innholdet ble spesifikt, selv om det som ble formidlet var generell informasjon om denne typen instrument og ikke informasjon om akkurat denne gjenstanden. Det at man ble oppfordret til å se direkte på gjenstanden mens man lyttet gjorde noe med forståelsen av innholdet. Et annet eksempel på dette var lydklippet til et bilde av noen trompetister som startet på denne måten: ”Hey, can you see me. Over here, in the first row of the trumpeters.” Det var også ganske effektfullt for å få lytteren til å se oppmerksomt. Et annet sted var det lagt inn en direkte oppmuntring til å lytte til noe spesifikt i musikkinnslaget i lydklippet: ”The flute can lead the whole orchestra. Just listen to this.”

Mange av lydklippene er ganske lange. Det hadde derfor vært fint med flere steder å sette seg ned. Noen klipp inneholder kun musikk fra instrumentet det er knyttet til. Ofte hele musikkstykker. Dette er et veldig fint tillegg til lydguiden, men det er ikke lagt så godt til rette for å nyte musikken. Det hadde vært fint å kunne sette seg ned mens man hørte på musikken og kikket på instrumentet. Det hadde kanskje også vært fint med kortere lydprøver på instrumentene, og ikke bare lange verker. Ofte er man kanskje mest interessert i å høre hvordan instrumentet høres ut, og man har ikke tid eller lyst til å høre mange lange musikkstykker etter hverandre.

Denne lydguiden, og særlig barneguiden, bekreftet meg i betydningen av å koble innholdet i lydguiden direkte med gjenstandene man ser på. Målet må være å gjøre lytteren mer oppmerksom på rommet og gjenstandene rundt seg. Lydguiden må være en del av det som skaper den romlige opplevelsen som er utstillingens unike kjennetegn. Rom, gjenstander, informasjon og lyd må gå opp i en høyere enhet som er opplevelsen av utstillingen.