Fortellinger i fortid og nåtid

Kulturhistoriske utstillinger fortelles oftest i fortid ettersom de stort sett handler om historiske hendelser. Den klassiske fortellerformen er også fortidsformen – ”Det var en gang….” Men i sammenheng med det økte fokuset på å ikke bare formidle fakta, men også opplevelser og følelser har også presens-formen fått en plass i museumsformidlingen. Presens er et godt virkemiddel for å trekke publikum inn i en handling, og vi kjenner den godt fra litteraturen.

Bruk av presens som virkemiddel knytter utstillingsmediet tettere til film og teater ved at man bygger opp en følelse av at hendelsene utspiller seg foran deg her og nå. Samtidig kan virkemiddelet få enda en dimensjon i og med at besøkeren faktisk beveger seg rundt. Man kan oppnå en følelse av at man ikke bare betrakter hendelsene, men også er med på dem. Man kan koble besøkerens fysiske, samtidige opplevelser til en fortelling som fortelles i nåtid, og dermed inkludere besøkeren i fortellingen.

På bymuseet i London- Museum of London – har de to audiovisuelle, omsluttende installasjoner som minner mye om hverandre, bortsett fra at den ene forteller i presens og den andre i preteritum. Det gir to ganske forskjellige opplevelser for besøkeren.

Pleasure Gardens

5661c-img_1714Den ene installasjonen er en rekonstruksjon av en fornøyelseshave fra 1700-tallet. Installasjonen består av et rom med én inngang. Veggene i rommet er dekket av store projeksjoner og montre med klær fra perioden.

31093-img_1711

I midten av rommet er det enkle scenografiske elementer som skaper assosiasjoner til en hage. Projeksjonene viser film hvor skuespillere spiller scener fra en forlystelseshage i London. Et tilhørende lydspor fyller rommet.

Menneskene på veggene er i samme størrelse som publikum og filmen som vises på de ulike veggene skaper en 360 graders opplevelse av scenen som utspiller seg. Museumsbesøkeren står midt i den historiske settingen.

War room

17274-img_1748Den andre installasjonen handler om bombingen av London under 2. verdenskrig og er også et rom hvor film, lyd og gjenstander er kombinert for å skape en omsluttende opplevelse for publikum. Men i stedet for å gi besøkeren en følelse av å være med under bombingen, ser man i denne installasjonen tilbake på hendelsene. For selv om lydsporet gir deg lyden av bomber som faller, så er bildene som vises på veggen en kombinasjon av historiske bilder og filmopptak av mennesker som forteller om sine opplevelser under krigen. Vi som ser på deler ikke disse erfaringene, vi får dem fortalt. Det er historier om noe som skjedde i fortiden, noe vi ser tilbake på og minnes.

503c6-img_0499

77e51-img_1749

Det er tydelig er at museet har ønsket å formidle to forskjellige ting med de to installasjonene. I den første installasjonen er formålet å gi dagens mennesker en følelseav hvordan det var i forlystelseshagene. Publikums opplevelse av hagen og livet der er viktigere enn historiske fakta og opplevelsene til de mennesker som faktisk brukte forlystelseshagene på 1700-tallet. Det som formidles er et fenomen, mer enn konkrete hendelser, og det gjøres et forsøk på å skape gjenkjennelse for fortiden hos dagens mennesker. I den andre installasjonen derimot, er de konkrete, spesifikke historiene viktige. Det er ikke en installasjon som formidler en generell opplevelse av krig. Det er en installasjon som formidler spesifikke, personlige hendelser og opplevelser knyttet til bombingen av London. Vi som ikke har opplevd krigen (noe som gjelder de fleste av museumsgjestene) får fortalt hvordan det var av de som har opplevd den.

Naturhistoriske museer

De siste årene har jeg reist mye og fått muligheten til å besøke mange av Europas naturhistoriske museer i tillegg til American Museum of Natural History i New York. Selv om naturhistoriske museer i utgangspunktet er ganske like – de formidler alle kunnskap om jordas dyre- og planteliv, og mange prøver å dekke så stor del av verden som mulig – har hvert museum likevel nok særpreg til å gjøre det spennende å se det. Ettersom jeg faglig først og fremst har arbeidet med kulturhistoriske museer, har jeg hatt en litt mer ureflektert og interessepreget tilgang til de naturhistoriske. Jeg har villet se dem fordi jeg syntes det var gøy. Etter hvert som jeg har sett flere og begynt å interessere meg mer for de naturhistoriske museenes historie har jeg oppsøkt naturhistoriske museer mer bevisst og med større faglig interesse. Men jeg synes fremdeles det er noe befriende uforpliktende over å besøke naturhistoriske museer som jeg ikke merker i andre typer museer. For å prøve å finne ut hva som gjør dette har jeg sammenlignet naturhistoriske museer med andre typer museer – kulturhistoriskemuseer, kunstmuseer, design- og kunsthåndverksmuseer og tekniske museer.

Naturhistoriske museer vs. kulturhistoriske narrative utstillinger
På naturhistoriske museer behøver man ikke følge en bestemt rute. Man kan gå etter innfallsmetoden og lese der man vil uten å være redd for at det å hoppe over informasjon ødelegger helhetsopplevelsen. Og selv om naturhistoriske utstillinger generelt kanskje er mer faktaorientert enn kulturhistoriske narrative utstillinger, der følelser og stemninger ofte spiller en viktig rolle, er det likevel som om fakta-aspektet blir ubetydelig når man trer inn i de gamle museenes store forhaller og ser – et dinosaurskjelett! Hva tar en ikke mer tilbake til barndommens fantasiverden enn dinosaurer og merkelige dyr?

Naturhistoriske museer vs. kunstmuseer
På kunstmuseer og designmuseer kan man også bevege seg etter innfallsmetoden og kikke på det man synes er spennende. Men man har ikke den samme ”Wow se på den rare her” eller ”se her, visste du at…” eller ”å så søt!”. Jeg ender som regel med å gå med en litt kjølig mine og studere verkene på avstand. Siden jeg har litt utdannelse i kunsthistorie blir jeg mer opptatt av å forstå kunsten og plassere den historisk enn å bli umiddelbart begeistret. Kunstmuseer stiller krav, selv om jeg vet de arbeider hardt for å fjerne dette ryktet, men det å forstå kunstens rolle i samfunnet gjør det mye mer spennende å gå på kunstmuseum. Naturens underverker kan man glede seg litt mer uforbeholdent over.

Naturhistoriske museer vs. designmuseer og kunsthåndverksmuseer
Designmuseer og kunsthåndverksmuseer er kanskje de museene som ligner mest på naturhistoriske museer. Her kan man også få uttrykke spontan begeistring og følge egne interesser rundt i utstillingen. Det ligger ikke et usagt krav om at det er veldig viktig å kjenne til en spesiell fase i Kinas porselenshistorie, eller at det er godt for ens dannelse å ha studert hver enkelt rosemalte bolle som er tilgjengelig. Det er estetikken som er i fokus, og det gjør alt så mye enklere.

Naturhistoriske museer vs. science sentre og tekniske museer
Naturhistoriske museer er vakrere, rett og slett. Har man ikke en liten ingeniør i magen blir apparater og interaktive forsøk aldri helt det store. Det er gøy, ja, en stund, men det er jo ikke en magisk drømmeverden.

Og hva kan jeg konkludere av dette? 
Naturhistoriske museer spiller på min tiltrekning mot illusjoner, rariteter og umiddelbar estetikk, men samtidig er det plassert godt utenfor populærkulturen, det er jo heller ikke Guinnis rekord museum vi snakker om, jeg har ingen ironisk distanse til tingene. Det er lett å la seg rive med på samme måte som man gjør når man ser BBCs forførende naturprogram. Tenk at dette er virkelighet! Men virkelighet som er pakket godt inn i estetiske virkemidler og menneskelig skaperkraft.

1cf12-img_0275

Natural history museum i London
Kanskje det flotteste naturhistoriske museet i verden? Bygningen er et landemerke i London og ligger ved siden av Victoria and Albert Museum. Museet ble åpnet i 1881 som følge av at Sir Richard Owen overbeviste britiske myndigheter om at den naturhistoriske samlingen, som da sto på British Museum, trengte sin egen bygning.

Attraksjon: Her kan man se noen gode eksempler på den tidligste formen for naturhistoriske utstillinger (dvs etter at man hadde gått vekk fra kuriositetssamlingene). Rekker på rekker med fossiler, fugler, insekter, gnagere, fisker og så videre. Alle sortert etter arter og artsfeller.

f5477-img_5393

American Museum of Natural History i New York
Dette må være kongen av de naturhistoriske museene, og krever en hel dag om du har lyst til å se alt. Her kan du se kanskje verdens største dioramaer, og en kjempestor modell av en blåhval som henger i taket. For utstillingsinteresserte er det en fantasisk innføring i skiftende trender innenfor naturhistorisk utstillingspraksis. Utstillingene fra de forskjellige ti-årene er av høy kvalitet og vedlikeholdt, og holder seg derfor også i dag.

Museum für naturkunde i Berlin

Her kan du se verdens høyeste dinosaurskjelett, men også spennende og nytenkende særutstillinger.

Grand Gallerie de l’Évolution i Paris
Den store vakker bygningen er et besøk verdt i seg selv. Utstillingsrommet er fire etasjer høyt, med gallerier hvor man kan se ned på en parade av afrikanske savannedyr som strekker seg fra den ene enden av rommet til den andre.
Zoologisk museum i Oslo
Har i de siste årene hatt veldig gode særutstillinger – både i innhold og utforming.

Museo Regionale di Scienze Naturali i Torino
Museet har en ny utstilling om biodiversitet og genetikk og en  ny utstilling om regnskogene på Madagaskar. De har satset stort på interaktivitet og variasjon i formidlingsformene, så i begge utstillingene er det løpende ting man kan teste ut, små spill, film og lyd.

Oxford University museum of Natural history
Museet er plassert i en utrolig vakker bygning med slanke stål-søyler og spisst glasstak. Samlingen ble startet i det som regnes som verdens første museum The Ashmolean Museum. Dette museet er senere blitt et kulturhistorisk museum, og den naturhistoriske samlingen ble flyttet dit den er i dag i 1860. Ikke av de største naturhistoriske museer, men helt klart et av de vakreste, og besøker man museet en formiddag på en hverdag er det stor sjanse for at gulvene er dekket av barn i skoleuniformer som tegner dyr og løser oppgaver.

Notater og sitater, 2.sept.

American Museum of Natural History (2013)




 The habitat diorama express man’s effort to classify, define and generally comprehend the natural world by means of an ecological model. (9)

Some of the major controversies hidden in the diorama concept are: taxonomic versus ecologic understanding; art versus science; popular education versus scientific documentation; culturally biased perception versus «objectivity»; and «omni-max» versus diorama. (9)

Habitat Dioramas – Illusions of Wilderness in Museums of NAtural History, by Karen Wonders.
London Natural History Museum (2011)

As historians of science, we can help to arouse the Sleeping Beauty of many a natural history museum by historicizing, and this means: by re-humanizing it. (239)

Looking at an object of nature, I noticed, as in a distant mirror, that nature is but part of our human history. (240)

«Re-Humanizing a sleeping Beauty – A Historians Vision of Natural History Collections»,
 by Christoph Meinel (From Private to Public).

Turin Natural History Museum (2013)

 Naturama er formidler av natur, men er ikke selv natur. Det er iscenesættelse. Det er forførelse. Det er magi. (10)

Målet er at give museets gæster et overvældende indtryk af naturens skønhed og via denne fascination og viden at skabe forståelse for vores forunderlige og mangfoldige verden. (15)

Naturama – moderne naturhistorie (informasjonshefte om Naturama i Svendborg) 

How do we understand history in the age of digital media?

p { margin-bottom: 0.21cm

The last two weeks I have been thinking about this question. First I thought about it after visiting the Churchill Museum in London. This exhibition rely heavily on original photographs, films and sound recordings from Churchill’s life. There were of course objects as well, but the main source of information was the different kinds of media. The question that popped up in my mind was; if the ideal exhibition is the one that consists of original photographs and film, to give us the opportunity to see the objects/persons of interest in action in their natural context, how will exhibitions dealing with the «pre-media world» look like?

When I last weekend helped out with the conference Remix Cinema, organized by two phd students from the Oxford Internet Institute, the question again became relevant. The conference discussed different types of remixing, and different kinds of practices connected to reorganizing and recontextualization of film. In one of its sessions Thijs van Exel and Annelies Termeer, talked about a remix project done by the EYE Film Institute in the Netherlands. The EYE Film Institute holds a large collection of film. Much of this collection is now part of a digitization project called Images for the Future. To give the project some attention a remix workshop and a competition was held. The material provided for remix was early silent film that was all public domain.
Exel and Termeer’s presentation of the project, and talks by other speakers at the conference, encouraged many questions; what do remixing do with our sense of history? Do the focus on photographic visual media content from the past make us forget the time before the camera was invented? Will we identify more with a person we can see on a photograph, than a person that was not photographed, but only painted? Will we experience a great divide between the times before the photograph and the time after?
Will the possibilities of interacting with the past through media content change the way we present history, and how will it affect the way we present and understand the past we only can access through text and drawings?

Rather than examining three different kinds of museum, as I planned to do, I have decided to concentrate my thesis on history museums, and I hope to touch upon some of the questions asked above.

The Museum – a Medium?

I went to London this week to visit the Natural History Museum and the National Portrait Gallery. Before and after that visit I have been writing on a chapter of my thesis where I discuss if the museum and the exhibition are media. The reason why I need that chapter is because many who writes about the museum, call it a medium, and I desagree with that. My opinion is that the exhibition is a medium, while the museum is an institution. The exhibition is one of many media the museum can use to communicate with its visitors. Others are for example webpages, cataloges, books. But, the museum is of course also a building. And some museums buildings are more important for the experience of the exhibition than others. The Natural History Museum and the National Portrait Gallery are two examples of that. When walking through these museums, the experience of the architecture is almost as important as the paintings or the fossils. When using the term medium as broad as I do in my thesis, architecture is also a medium, like a sculpture or a painting. In that way it is correct to call the museum a medium. But I don’t think those who calls the museum a medium only refer to the building. Here is one example from Roger Silverstone:

«Museums are in many respects like other contemporary media. They entertain and inform; they tell stories and construct arguments; they aim to please and to educate; they define, consciously or unconsciously, effectively or inneffectively, an agenda; they translate the otherwise unfamiliar and inaccessible. And in the construction of their texts, their displays, their technologies, they offer an ideologically inflected account of the world.»(Silverstone 1994, 162).

As I understand this quote he is describing the museum as an institution. Ross Parry, as another example, do focus more on the physical aspects of the museum. «Museums, after all, are a medium – in their most common state a unique, three-dimensional, multi-sensory, social medium which knowledge is given spatial form. However, they are also themselves full of media.»(Parry 2007, 11). This description could fit with the museum building, but Parry do not give any explanation of how he understands the exhibition in relation to this description of the museum.

I would argue that if we want to discuss the museum / the exhibition as a medium it is really important to differ clearly between the museum as institution, the museum building, the exhibition, and the media used in the exhibition. Some weeks ago I introduced the three media categories qualified, basic, and technological media. We can try to apply those on the concepts we are dealing with here. The museum institution, we can skip, it is not a medium. The museum building consists of the basic medium three-dimensional form, the technical medium stone/bricks/wood (building material), and is the qualified medium museum building, or maybe architecture. The exhibition is a qualified medium consisting of many different technical media, and many different basic media, and maybe also different sorts of qualified media. I don’t think I would call the exhibition a technical medium. Because an exhibition is nothing without the content. A TV exists without the content, as do a computer, a radio, the paper of the newspaper. You need several technical media to make an exhibition, but none of those are an exhibition on its own. In that way the exhibition is similar to the opera, the theatre play and the concert. They are all qualified media, a form we can communicate through, build up by a variety of technical media. But then, what makes an exhibition a medium if it is not a technical medium? What makes something a qualified medium? Elleström argues that there are two qualifying aspects that constructs media. These are the contextual qualifying aspect, and the operational qualifying aspect. The first one refers to how historical practices, discourses and conventions form our understanding of a medium, and the second to aesthetic and communicative characteristics. That means what the medium look like and how it communicates, which is not necessarily connected to the technological possibilities. I will try to discuss the contextual and operational qualifying aspects of the qualified medium exhibition in another blog post.

 

Parry, R., 2007. Recoding the Museum, New York: Routledge.

 Silverstone, R., 1994. The Medium is the Museum: on objects and logics in times and spaces. I R. Miles & L. Zavala, red. Towards the Museum of the Future. London: Routledge.