Oslouke i november

Jeg har vært en uke i Oslo for litt intensivt arbeid sammen med Mari. I tillegg til møter om pågående prosjekter og mange hyggelige arbeidsøkter i samme rom – det går jo ellers i skype for det meste – fikk vi lov til å snakke om arbeidet vårt på to arrangementer.

Fredag den 13. november holdt vi et opplegg på Kultur- og naturreises erfaringskonferanse. Kultur- og naturreise er et stort ”tverretatlig innovasjonsprosjekt” som har hatt som mål tilgjengeliggjøre offentlige data om kultur og natur og bidra til at dette kan formidles på mobile plattformer. Prosjektet ble startet i 2012 og er nå avsluttet. Prosjektet har jobbet med tre piloter – Akerselva, Dovre og Bø og Sauherad. Lutter øre har bidratt til prosjektet ved å lage korte lydfortellinger til Akerselvapiloten og Bø og Sauherad-piloten, og det var erfaringene fra dette vi fortalte om på konferansen. Lydfortellingene til Akerselvapiloten er de samme som vi har brukt til å lage Trikkepodkasten vår som du kan lytte til fra www.kollektivradio.no.

Vi har fulgt KNreise gjennom hele prosjektperioden, noe som har vært veldig viktig og spennende for oss i oppstarten av Lutter øre. Det har blitt arrangert en rekke seminarer i forbindelse med prosjektet, og vi har hatt mulighet til å delta på en del av dem. Det har gitt oss mye faglig, mange gode kontakter og et inntrykk av hva som skjer på området mobil formidling i Norge akkurat nå.

Det andre arrangementet vi deltok på var et internt seminar på Kulturhistorisk museum hvor vi hodlt et foredrag om lyd i utstillinger. Her fortalte vi om hvordan vi tenker når vi jobber med lyd som element i en utstilling og viste en del eksempler fra prosjekter vi har gjort. I tillegg hadde vi en god samtale om temaet etterpå med tilhørerne. Det er alltid gøy å få dykke litt ned i det faglige og teoretiske og vi jobber nå med å skrive en artikkel om lydformidling basert på blant annet dette foredraget.

Paris

Jeg bor i Paris i vår. Og Paris er på samme tid både en veldig spennende museumsby, og ikke så veldig spennende museumsby. Paris er kjent for store, flotte, gamle museer. Museer man «må» se når man er her. De har nok av besøk ser det ut som. Her er det lange køer hver helg.

Jeg har vært her litt over en måned, og det eneste museet jeg har besøk et Louvre. Jeg var der første søndag i februar, for da var det gratis. Det vil si at det var veldig mange andre som også ville besøke Louvre. Om formiddagen var køen så lang:

Om ettermiddagen var den kortere, og vi kom oss inn halvannen time før stengetid. Da hadde vi vandret rundt i Paris sentrum en hel dag allerede. Halvannen time var derfor mer enn nok. Det ble et veldig kort og overfladisk besøk på et av verdens mest kjente museer. Jeg fikk sett litt av egyptsamlingen og litt av den greske, og noen glimt av andre gamle steinfigurer da jeg prøvde å finne en café hvor jeg kunne sette meg ned og få noe mat. Jeg var generelt lite interessert og ble lite imponert. Jeg må kanskje gi det en sjanse til. For flott, det er de jo.

Men det kan virke som om det ikke er behov for nyskapning og modernisering her i byen. Turistene kommer uansett. De står i kø uansett. Og det holder å kunne krysse museet av på lista, man trenger ikke å ha fått en fantastisk pedagogisk, spennende og interaktiv museumsopplevelse i tillegg. Og det skjønner jeg jo egentlig godt. Mona Lisa er Mona Lisa, liksom. Vanskelig å toppe det med digitale duppeditter. Og er det kunst man vil se, så er det nok å ta av. Men for min del er det ikke så mye som har vekket nysgjerrigheten, sånn museumsfaglig. De kulturhistoriske museene er lite å skryte av. Gammeldagse og trauste og alt står på fransk (ja, nå har jeg jo et mål om å forbedre franske mens jeg er her, så jeg burde kanskje ikke klage over det). I fjor besøkte jeg et av de naturhistoriske museene i Jardin de Plantes, Grand Galerie de l’Évolution, og det var en spennende opplevelse. Men noe lignende i kategorien kulturhistorisk har jeg ikke klart å finne.

Å bli ønsket velkommen av en utstilling

En utstilling har ikke nødvendigvis en fast rekkefølge, men som regel er det kun én inngang til utstillingen, og publikum har alltid ett første møte med utstillingen. Dette første møtet har mye å si for hvordan man oppfatter en utstilling. Og jeg tror man kan vinne mye på å bruke litt tid på å utforme en god start for publikum.

Jeg kan ikke si jeg ble så fristet til å gå inn i utstillingen «Finstemte kvinnfolk» på Norsk folkemuseum da jeg så denne inngangen.  Hadde jeg ikke vært spesielt interessert i å se utstillingen, som er laget i forbindelse med stemmerettsjubileet, hadde jeg kanskje snudd da jeg måtte lete meg fram til enden av en tom gang for å finne utstillingen.




Inngangen på utstillingen «Hodejeger» på naturhistorisk museum på Tøyen var mer innbydende.



Det var også inngangen til «Horsepower» på kulturhistorisk museum, selv om jeg ikke klarer å venne meg til at de har securitas vakter i stedet for museumsvakter.



Min foreløpige favoritt er inngangen til utstillingsrommene på Popsenteret i Oslo. De har laget en intro til utstillingen som man bli stående ved, uten at den er overfylt med informasjon. Den er bare enkel og elegant.


Man blir, bokstavlig talt, ønsket velkommen av senterets hovedpersoner. Skjermene viser ansiktene til mer eller mindre kjente norske popartister som skifter på å si «velkommen til Popsenteret».I tillegg til portalen av skjermer består inngangspartiet også av en gang hvor popmusikkens kjerneelementer, melodi, sangtekst og artist spiller sammen med utstillingsmediets tredimensjonale form på en enkel, men virkningsfull måte.




Jeg har tidligere skrevet om hvordan utstillinger tar i mot publikum i et innlegg om Petter Dass museet og i et om Frammuseet.