Kontorfellesskap

bilde 2.JPG

Jeg har hatt et utrolig hyggelig kontorfellesskap i år, i et lite hus i en liten gate som heter Krusemyntegade, ikke så langt fra Statens museum for kunst. Det er mange ting som har vært bra med dette kontoret. Det ligger i et rolig område, men tett på sentrum likevel. Jeg hadde min egen, faste plass uten at det kostet en formue. Og sist, men ikke minst, så delte jeg det med to inspirerende og dyktige personer som jeg har studert sammen med. De jobber også selvstendig med kunst og kultur fordi de vil, ikke fordi de er jobbsøkende, og de vet hva jeg jobber med. Jeg trenger derfor ikke å forklare hva jeg holder på med hele tiden. Det frigjør ganske mye energi. Det er viktig med nye impulser og tverrfaglig samarbeid. Men det er også viktig med stabilitet og en tydelig retning. Da hjelper det å ha folk rundt seg som ligner en selv.

Dessverre kunne vi ikke ha det lille huset lenger enn ut november, så nå er jeg i gang med å lete etter noe nytt. Men nå vet jeg i hvert fall hva jeg leter etter.

Kan utstillinger fortelle historier?

På et uformelt museumsseminar jeg var med på før jul diskuterte vi om utstillinger kan forteller historier. Nei, mente mange, utstillinger er ikke et medium som er godt til å fortelle historier Presset om å fortelle historier har gått for langt, ble det sagt. Museene må gjøre det de er gode til, ikke prøve å gjøre noe som ikke går.

Jeg forstår frustrasjonen og argumentet. En utstilling er ikke en spillefilm eller en roman. Utstillingsmediet kan kanskje ikke fortelle sammenhengende historier med en begynnelse, et høydepunkt og en avslutning på samme måte som andre medier. Vi risikerer å glemme hva utstillingsmediet kan hvis vi bare fokuserer på fortelle spennende historier. Samtidig er jeg uenig i at utstillinger ikke kan forteller historier, eller at vi ikke skal tenke historier når vi lager utstillinger.

 

Fortelling som verktøy

Å tenke i historier kan være et verktøy til å tenke form, oppbygging, struktur og spenning i en utstilling. Et narrativ kan skape nysgjerrighet og motivere publikum til å ta til seg informasjonen som presenteres. Narrative grep kan bidra til struktur og hjelpe publikum til å orientere seg i innholdet. Og sist, men ikke minst, en fortelling kan få fram hvorfor det er viktig å stille ut dette. Hva er det som er på spill? Hvorfor skal vi få vite dette?

Det jeg mener er viktig å huske på når man jobber med utstillinger er at fortellingene kan plasseres på forskjellige plan i en utstilling. Fortellingen trenger ikke nødvendigvis ligge i det historiske materialet. Narrativet som fører publikum gjennom utstillingen kan også være fortellingen om hvorfor denne utstillingen er produsert, om forskerne som avdekket ny informasjon eller om gjenstand som man hadde glemt at man hadde.

Går man detaljert inn i teorien om hva et narrativ er kan det godt hende at man ikke kan kalle dette fortellinger, men ved å tenke i fortellinger kan det bli lettere å svare på spørsmål som: Hva får publikum vite først? Hvem handler dette om? Hva er konsekvensene og hvorfor er dette viktig? Hva skjedde og har det som skjedde noen betydning for oss i dag?

 

Fortellinger i utstillingen Det dyrebare

IMG_0143

Utstillingen Det dyrebare på Zoologisk museum i København er et godt eksempel på hvordan fortellinger kan ligge på forskjellige nivåer i en utstilling og hvordan fortellingene kan skape fremdrift og nysgjerrighet hos publikum. Det dyrebare er en ny, fast utstilling på Zoologisk museum. Den viser museets viktigste og mest spesielle gjenstander fra samlingen. Utstillingen har narrativ på to nivåer. Det ene narrativet er den overordnede historien som dekker hele utstillingen. Den er enkel, kanskje kan man ikke kalle det en historie engang. Kanskje er det mer som en vinkling eller utgangspunkt. Men den gir en sammenheng å forstå gjenstandene i. Det er historien om at Zoologisk museum har gjenstander som er samlet inn av forskere i over 400 år. De fleste ligger i magasinene, men nå skal du få se noen av de mest bemerkelsesverdige tingene som museet har.

Dette er ikke en historie i den forstand at det er en hovedperson som går igjennom forskjellige ting, og så skjer det noe dramatisk og så vender det, og så er det en slutt. I stedet skapes historien i hver enkelt publikum. Hovedpersonen er museet. Gjenstandene blir til hendelser i museets historie. Gjenstandene er med på å forme hva museet har vært og hva det er. Gjenstandene er dramatiske hendelser for et zoologisk museum.

Det andre nivået av narrativitet ligger i presentasjonen av hver enkelt gjenstand. Hver gjenstand er utstyrt med en tekstplakat som forteller historien om hvordan den kom inn i museets samling og hvorfor den er spesiell. Disse korte historiene forteller mye om gjenstandene, men også mye om tidligere tiders naturfaglige forskning og datidens syn på både dyr og mennesker. Historiene engasjerer, og er korte nok til at man orker å lese en til, og en til. Ikke minst engasjerer de fordi menneskene bak bevaringen av gjenstanden kommer til syne. Andre mennesker engasjement er alltid fascinerende, uansett hvor lite vi selv bryr oss om det de er opptatt av. Vi identifiserer oss med andre mennesker. Det gjør museumssamlingen mer levende.

IMG_0150
I tillegg til å vise hvordan en utstilling kan bruke fortellinger på forskjellige nivåer synes jeg at utstillingen også viser hvordan gjenstander kan ha betydning i en fortelling. Man må finne den settingen hvor en gjenstand gjør en forskjell, og man må gi publikum en forståelse av hvorfor gjenstandene er utstilt. Det får man her. Vi får hele veien forklaringer på hvorfor museet har tatt vare på disse gjenstandene og hvorfor de er interessante. Og hver gjenstand har sin spesielle historie. De kommer fra et sted, de var viktige for noe mennesker. Man lærer kanskje ikke så mye om dinosaurer, eller om vannbøfler eller om Darwins teorier, men man forstår at det finnes mennesker som vet ufattelig mye om disse tingene og for hvem disse gjenstandene er utrolig viktige. Og det kan føre til at man blir nysgjerrig selv. Hva er det egentlig som er så spennende med vannaksene?

IMG_0151

Retro Nørrebro

dagens kontor café Retro

 

Lørdager kan brukes til å sende rapporter til Oslo kommune, lese i Lydia Davis for inspirasjon til utstillingstekster, få gode nyheter fra gode venner, skrive prosjektbeskrivelser til nye utstillingskonsepter og drømme om hva Kollektivradio.no kan bli til i framtiden.

Dagens kontor er: Retro Nørrebro i Jægersborgsgade.

Virkemidler i innledningen

”When meeting something new, people experience a sense of urgency and have the idea that they have a short amount of time to find out what the exhibition is about; which particular approach or strategies the exhibition establishes; what one can expect to happen in the next hour; and what one can do at the exhibition.” Bruno Ingemann i Present on site, (2012, side 60).

Ingemann oppgir ingen referanse til hva han baserer denne påstanden på, men jeg kjenner meg i hvert fall igjen. Som museumsbesøkende føler  jeg ofte at jeg er nødt til raskt å finne ut hvordan jeg skal forstå utstillingen jeg har gått inn i. Men man trenger tid til å innstille seg på å forstå en ny tekst. En hver ny tekst er en barriere og det er avsenderens oppgave å fjerne barrieren eller lokke oss til å kjempe oss igjennom den. Samtidig er det ikke bare museets ansvar, publikum er også nødt til å ta seg tid til den forberedelsen som behøves. Når du skal lese en bok tar du den ut av hylla, du leser tittelen, kanskje vaskesedelen, og du vurderer om du ønsker å lese den. Hvor mange begynner på en bok de ikke vet noe om? Ikke så mange, tror jeg. Det er derimot veldig mange som ser utstillinger de ikke vet noe om. Men vet vi egentlig hvordan vi skal forberede oss på en utstilling? Kanskje er vi ikke like kjent med utstillinger som med andre medietekster.

På Dansk Arkitektur Center i København viser de for tiden en utstilling om tre bygninger tegnet av arkitektfirmaet Lundgaard & Tranberg. Utstillingen heter ”Stenens hjerte – Tor Nørretrander kigger på Lundgaard &Tranbergs arkitektur”. Tor Nørretrander er en dansk fagbokforfatter og det er han som har kuratert utstillingen. Fordi utstillingen er kuratert av en som ikke vanligvis lager arkitekturutstillinger, så er også denne noe helt annet enn det man forventer av utstillinger som handler om arkitektur og arkitektfirmaer. Nørretrander er nok en som Bedford ville ha kalt ”theatrically-inclined”.

”Theatrically-inclined designers create a threshold experience for visitors that makes them feel welcome and secure in their knowledge of what followes. this is the liminal space, an anthropologis’s term for transitional rites or times It is the space, real or metaphorical, between the ordinary and the extraordinary, the known and the unknown – that is, the imagined world of an exhibition”  Leslie Bedford i Art as Experience (2014, side 123).

I stedet for avanserte arkitekttegninger, teknisk fagspråk og tekster med bitte liten skrift, så er det poetisk språk, korte tekster, eksperimentelle kulisser og så store bokstaver at man kan se hva som står på lang avstand. Det jeg syntes var mest spennende med utstillingen var imidlertid innledningsdelen som fungerte slik Bedford beskriver, som en overgang mellom virkeligheten og utstillingens forestillingsverden.

Utstillingen begynner med en svart tunnel med enkel, stemningsskapende tekst på veggen. Deretter kommer man inn i et mørkt rom der det henger fire-fem sekker fra taket. Tekst på veggen forteller at sekkene inneholder elementer fra de tre bygningene utstillingen handler om, og oppfordrer til å kjenne på materialene. Sekkene har hull så man også kan stikke hendene inn i sekkene, men man kan ikke se det som er inni.

 

Det er tre grunner til at denne innledningen fungerer veldig godt. Det ene er at det er en avgrenset del i utstillingen hvor man ikke ser resten av utstillingen. Man blir derfor ikke distrahert til å gå videre til noe annet med en gang. For det andre så presenterer innledningen hva utstillingen overordnet handler om – de tre bygningene. Og for det tredje så gir den taktile aktiviteten besøkeren tid til forberede seg på å se en utstilling  om tre bygninger. Ved å kjenne på elementene og prøve å gjette hva det var blir man nysgjerrig på hvordan bygningene ser ut. Man begynner å forestille seg hva som venter i resten av utstillingen. Introen etablerer på den måten en motivasjon for å utforske utstillingen.

Faren ved å vekke nysgjerrighet og få besøkeren til å forestille seg hva som kommer er at forventningene ikke blir innfridd. Og det skjedde til en viss grad i denne utstillingen. Man fikk aldri se de elementene man hadde kjent på i introen noe sted senere i utstillingen. Muligheten til å bruke et ledemotiv til å skape gjenkjennelse og sammenheng for besøkeren ble ikke utnyttet. Dersom publikum leter etter svar på spørsmål eller utdypning av hint som ble presentert i introen, og ikke finner det i resten av utstillingen kan det i verste fall føre til at introen virker mot sin hensikt, i stedet for å skape struktur og trygghet, skaper det forvirring.

En annen ting som kunne forvirre publikum var at man i introen ikke blir presentert for arkitektformaet. Det er kanskje ikke så rart, for arkitektfirmaet nevnes jo i tittelen på utstillingen og den står jo på nettsiden og i alle programmer. Men dersom man går til DAC uten å ha lest programmet, slik jeg gjorde, så er det ikke sikkert man får med seg denne tittelen. For dansker som er litt interessert i arkitektur så vet man nok at det er det samme firmaet som har tegnet de tre bygningene. Om man ikke vet det er det vanskelig å forstå hva den røde tråden i utstillingen er og hva motivasjonen er for å lage en utstilling om akkurat disse bygningene. Men det kunne lett vært unngått om man hadde nevnt firmaet i introen. Dette er derfor et godt eksempel på at en utstilling er nødt til å kunne stå for seg selv, man kan ikke regne med at de besøkende har sett noe annet enn det man ser når man går inn i utstillingen. En god intro bør derfor inkludere informasjonen som er i tittelen og på en eller annen måte presentere alle de viktigste spillerne i fortellingen. Med mindre det er et poeng at noe skal avdekkes etter hvert eller være en overraskelse. Det er jo også et virkemiddel man kan bruke, selv om det var ikke tilfellet i denne utstilingen.

”Stenens hjerte – Tor Nørretrander kigger på Lundgaard & Tranbergs arkitektur” vises på Dansk Arkitektur Center i København fram til 21. september 2014.

VIKING – klassisk utstilling i flott drakt

VIKING gir deg en varm velkomst. Det er den typen utstilling man føler seg trygg på at blir en god opplevelse.

Når man entrer utstillingen blir man omkranset, ført inn i en annen verden. Introdelen av utstillingen handler om vikingenes verden. Den handler om stedene vikingene reiste til. En stor audiovisuell installasjon med flere skjermer viser et kart over vikingenes reiser som går mot fjernere og fjernere steder. På de andre skjermene vises bilder fra stedene de reiste til – Norge, Irland, Shetlandsøyene, Østersjøen, Newfoundland, Russland og så videre. I bakgrunnen høres havbrus. Mange stopper opp foran installasjonen, og blir stående og vente på at nye bilder og nye land skal dukke opp.

Det er en introduksjon som gir store forventninger til resten av utstilling. Den vitner om at man her har tenkt på dynamikk, stemning, overblikk, narrativ. Det er derfor litt skuffende at resten av utstillingen først og fremst består av klassiske montre med vakre gjenstander. Det eneste nytenkende er at gjenstandstekstene står på touch-skjermer hvor man kan klikke på et nummer eller scrolle seg nedover for å lese om de forskjellige tingene som er merket med små nummerskilt. Dette formidlingsgrepet er helt likt for alle utstillingens montre. Ellers er de forskjellige temaene i utstillingen markert med en overordnet tekst. Og disse er veldig gode. De er fortellende og lettleste, skaper bilder.

Midt i rommet er det store skipet Roskilde 6, eller rettere sagt restene av skipet, og et stålskjelett som markerer hvordan resten kunne ha sett ut. På veggen bak den ene langsiden av skipet er det prosjektert film i stort format. Filmen viser en fjord og senere en animasjon av en landsby som røves. På andre siden av skipet er det en liten tribune, med to trinn hvor man kan sitte og se på skipet og filmen. Det er et populært sted, og fullt når jeg kommer dit. Det er fantastisk å kunne ta seg en hvil midt i en utstilling, og utsikten er flott.

Det interaktive spillet hvor man blir teste om man er en ekte viking fungerer også veldig godt. Det er lett å forstå og har akkurat nok valgmuligheter til at man ikke føler at resultatet er gitt på forhånd, og jeg tror både voksne og barn kan ha glede av det. Det ligger ganske tett opp til utstillingens øvrige temaer, men det kunne vært spennende om gjenstandene man spiller med, var noen av de man kan se i utstillingen. På den måten kunne kanskje noe kunnskap fra utstillingen festet seg enda bedre i hukommelsen.

VIKING er en vakker, gjennomført og innholdsrik utstilling, men den er ikke særlig nyskapende. Det er kanskje heller ikke meningen. Den er bunn-solid, og dermed litt kjedelig. Og som tittelen helt riktig sier – det er en utstilling om vikinger, ikke noe mer spesifikt enn det. Men gjenstandene som vises frem er virkelig flotte, det er helt klart at man har forsøkt å samle det beste som finnes av vikingskatter. Derfor synes jeg det også er litt synd at informasjonen om gjenstandene formidles på en mer tilgjengelig måte enn på litt lave informasjonskjermer. Gjenstandene ser utrolig spennende ut, og jeg regner med at hver og en av dem har blitt studert i detalj av flere forskere. Jeg kunne godt tenke meg å fått noen av deres historier enn bare de tørre tekstene om hva det er vi ser, der bare den helt sikre informasjonen er inkludert.

Følelsen for dynamikk og narrativ som introduksjonen antydet forsvinner helt i resten av utstillingen, med unntak av skips-installasjonen som er et flott midtpunkt, og som med litt mer omtanke kunne ha vært et dramaturgisk høydepunkt, også innholdsmessig.

Mer om VIKING:
Martins Museumsblog: Vikings on display