Hva skal utstillingstekster?

Museumsbesøk, Teori

Utstillingstekster bør brukes like varsomt, sparsomt og nøye gjennomtenkt som gjenstander, film og romlige virkemidler. Men hva skal utstillingstekstene?

Kort er bedre en langt?

I boka Present on Site: Transforming Exhibitions and Museums sammenligner Bruno Ingemann de nye tekstene i Nationalmuseets faste utstilling fra 2008 med de gamle tekstene fra 1972. Tekstene i den nye utstillingen er mye kortere enn i den gamle, og dette blir på museets hjemmeside trukket frem som noe positivt, men Ingemann er ikke enig i at å korte ned tekstene i seg selv fører til bedre utstillingstekster.

”When the National Museum enthusiastically writes that it took 18 hours to read all the texts in the 1972 exhibition and it only takes one and a half hour in the new exhibition, they have missed the point. Namely that the key is to 1) create a fundamental framework through which visitors must see the exhibition and 2) define significant issues in the exhibition. The point is also that the composition of objects (and not text) must also provide a common thread.” (Ingemann 2012, 71).

Jeg har verken sett den gamle eller den nye utstillingen, så jeg skal ikke si noe om jeg synes Ingemann har rett eller ikke, men jeg synes det er et interessant argument og et viktig poeng at fokuset på korte tekster kan få oss til å glemme de viktigste av alt – meningen og sammenhengen.

Hva er en god tekst?

Utstillingstekster skal være lettleste, ha stor nok skrift, en god font. Dette er retningslinjer som stort sett alle som lager utstillinger følger i dag. Og det har helt klart hjulpet på lesbarheten i utstillinger at man har arbeidet mye med dette. Men når dette er på plass, hva skal det ellers til for at utstillingstekster fungerer ekstra godt?

En utstillingstekst må fungere på tre ulike parametere for å bli god. Det må være godt designet, den man formidle noe interessant innhold og den må oppleves som en meningsfull del av utstillingen som helhet.

Min erfaring er at det beste en utstillingstekst kan gjøre er å få meg til å se gjenstandene, tenke over dem og forstå deres rolle i historien og for forskningen.

Etter å ha jobbet med stedsspesifikk radio noen år har jeg igjen og igjen fått erfare at når man jobber med innhold som skal forstås i sammenheng med fysiske omgivelser så skal man, for å holde på lytterens oppmerksomhet, sørge for at man hele tiden kobler den informasjonen man formidler til det man ser. Blir det lenge mellom referansene til omgivelsene mister lytteren lett fokuset. Det samme tror jeg gjelder for utstillinger. Den besøkendes oppmerksomhet må hele veien ledes tilbake til gjenstandene eller stedet man er på. Hvis ikke kan man jo bare lese en bok hjemme i sofaen. Tekstene bør ikke oppleves som viktigere enn tingene.

Museet for Søfart

Et eksempel på en utstilling hvor samspillet mellom tekster og gjenstander fungerer veldig godt er den faste utstillingen på det nye Museet for Søfart i Helsingør. Overordnet er denne utstillingen veldig god. Men noe av det som gjorde opplevelsen ekstra positiv, synes jeg, var at utstillingsdesignet fikk meg til å se på gjenstandene.

Det er flere grunner til at de har fått til dette. For det første har de valgt å lage en utstilling basert på samlingene, i stedet for å prøve å fortelle en kronologisk historie om dansk sjøfart. For det andre er hver historie de forteller knyttet til en eller flere gjenstander. Det er i det hele tatt lite overordnet informasjon. De store linjene kommer fram gjennom gjenstandene og deres historier.

I følge en artikkel i New York Times er museene stadig mer opptatt av tekstene i utstillingen. Det viktigste tegnet på at en tekst fungerer er hvis noen leser den høyt, mener museumskonsulenten Judy Rand.

God bruk av lyd i utstilling på Greve museum

Museumsbesøk

Forrige uke dro jeg på en utflukt ut av København. Jeg tok buss, s-tog og en buss til og så kom jeg til Greve museum. Der skulle jeg møte Kamilla Hjortkjær som er samlingsansvarlig museumsinspektør på museet. Jeg traff Kamilla på LARM konferansen hvor hun presenterte sitt arbeid med lyd i den nye utstillingen på Greve museum. Det virket så spennende at jeg gjerne ville se utstillingen med egne øyne (og ører).

Utstillingen heter «Velfærdsdrømme – Greve i det 20. århundre» og gir et innblikk i hvordan Greve kommune har utviklet seg de siste 100 årene. Etter å ha kjørt buss fra Høje-Taastrup og lurt på hva for et område dette egentlig er, så landlig, men samtidig så tett på København, var det en veldig fin utstilling å se.

S-toget spiller en viktig rolle i utstillingen. Det er det første man ser, og hvert femte minutt, like ofte som toget stopper på Greve stasjon, hører man lyden av et tog som kjører inn, stopper og kjører ut fra

stasjonen.

Lyden er tilstede på forskjellige måter. Når du går forbi innstallasjonen over, starter en lydkulisse med lyder fra strandliv – måker, en båtmotor, hav, en sykkels ringeklokke. Slike lydkulisser aktiveres med sensor flere steder i utstillingen, og en gang i blant «kjører» en moped gjennom rommet.

Det jeg tenkte mest over da jeg besøkte utstillingen var at det er en veldig sanselig og taktil utstilling, alle lydkulissene bidrar selvfølgelig til dette. Men det er også fordi det er en utstilling med mange gjenstander, fritt tilgjengelig i rommet og mange av dem kan man også røre ved. På bildet over ser du det eneste monteret i utstillingen, og i bakgrunnen et klesstativ med klær man blir oppfordret til å prøve.

Noen av Greves innbyggere har fått fortelle om sitt forhold til Greve og til endringene som har skjedd.

For Greve museum har det vært viktig å ikke lukke lyden, og museumsgjestene, inne i hodetelefoner. Faren ved å spille lyd høyt ut i utstillingsrommet er at det blir for støyende, men det synes jeg de virkelig har klart å balansere, i hvert fall når det er få mennesker i utstillingen. Om flere lydkulisser aktiveres samtidig av forskjellige besøkende, så vil lydnivået helt klart stige. Men volumet var satt godt, lydsporene var godt laget og det var fin balanse mellom de forskjellige lydene. Noen sett med hodetelefoner har de ikke kunnet unngå i utstillingen. De har valgt å sette hodetelefoner til filmene man kan se på skjermer forskjellige steder i utstillingen, mye basert på erfaringen om at det er lyden av stemmer som vil være mest slitsomt å høre høyt over lengre tid. Det tror jeg er en god vurdering.

Tre bøker om ting

Teori

Ved en tilfeldighet var jeg i februar plutselig i gang med tre bøker som handler om gjenstander og samlinger på forskjellige måter. Jeg er selv litt overrasket over dette, for selv om jeg arbeider med museer og historieformidling, så er det ikke en interesse for gjenstander som har ført meg inn i dette feltet. Snarere tvert i mot. Jeg skal ikke påstå at jeg overhodet ikke er interessert i gamle ting, men jeg er ingen samler. Det har alltid vært fortellingene om menneskene som har fascinert meg, og menneskenes fortellinger. Ikke tingene deres. Men tingene er jo en viktig forutsetning for å få tilgang til menneskene og deres historier, og disse tre bøkene handler i stor grad om dette.

De tre bøkene er:

1. Uskyldighetens museum av Orhan Pamuk.

Denne romanen handler om forholdet mellom gjenstander og minner, og hvordan gjenstander kan lindre en sorg over noe som er forbi ved å være beviset på at noe faktisk har skjedd. For hovedpersonen, en ung mann fra overklassen i Istanbul på 70-tallet, har gjenstandene en terapeutisk effekt og han samler etterhvert på alle mulige ting som var til stede i de situasjonene han ønsker å huske. Gjenstandene levendegjør og bevarer detaljene i historien hans. Når han ikke kan leve det livet han ønsker, så lever han for å ta vare på minnet om det som var. Uskyldighetens museum er en bok om hvordan en litt tilfeldig samling gjenstander kan bli til et nøye gjennomtenkt museum.

2. The history of the world in 100 objects av Niel Macgregor.

Dette er bokversjonen av en radioserie som British Museum produserte sammen med BBC i 2010, og prosjektet er et forsøk på å gå inn i essensen av hva museet er til for, som de skriver i forordet:

Telling history through things is what museums are for. And because the British Museum has for over 250 years been collecting things from all round the globe, it is not a bad place to start if you want to use objects to tell a story of the world.

I 100 korte kapitler som hver tar for seg en nøye utvalgt gjenstand fortelles, om ikke the history of the world, så i hvert fall a history of the world, som det presiseres. Og her får man den informasjonen som man ofte savner når man ser rekke på rekke med gjenstander fra faraoenes Egypt, potteskår fra Asia eller trespyd fra Sør-amerika. Man får forklaringen på hva disse gjenstandene faktisk kan fortelle oss om den tiden de er fra og om menneskene som utviklet dem, brukte dem og tok vare på dem.

Ved hjelp av et lett tilgjengelig språk og korte overskuelige kapitler tar Biritsh Museum oss med inn i varmen. De lar oss som ikke har forsket på disse gjenstandene få den kunnskapen som gjør at disse gjenstandene blir utrolig spennende. For de aller fleste er er veldig sjelden gjenstanden i seg selv er interessant, og de fleste som arbeider på museer er nok enige. Likevel tror jeg en stor andel av de som besøker de store kulturhistoriske museene ofte får følelsen av å bare se og se på gjenstand etter gjenstand, uten at tingene bir satt i en større sammenheng eller knyttet til bestemte hendelser eller mennesker. Det er derfor veldig oppmuntrende å se at de kan hvis de vil.

3. Haren med øyne av rav av Edmund de Waal

I Haren med øyne av rav leter forfatteren opp sin famlies historie ved å følge en samling av japanske netsuker, små utskårede figurer, som han har arvet. Netsukene blir forfatterens påskudd for å dykke ned i familiehistorien.

Samlingen kom inn i den rike, jødiske familien i Paris på midten av 1800-tallet. Senere ble den gitt i bryllupsgave til forfatterens oldeforeldre som som bodde i Wien. Fra å være en oppsiktsvekkende samling i kunstsamlerens Charles salong, blir netsukene i Wien plassert i oldemorens omkledningsrom, hvor det først og fremst er familiens barn som får glede av de små figurene. Etter hvert som andre verdenskrig nærmer seg forstår man at fortellingens omdreiningspunkt er hvordan netsukene overlevde plyndringen av den rike familiens eiendom.

I alle bøkene er det er en samling som står i sentrum. Uskyldighetens museum handler om tilblivelsen av en samling. I Haren med øyne av rav er det en samling som motiverer hovedpersonen til å undersøke sin egen slekts historie. I The History of the World in 100 Objects fortelles verdens historie ut i fra British Museums samling. Paradoksalt nok er det Uskyldighetens museum og Haren med øyne av rav som handler mest om det å stille ut gjenstander. De to romanene handler også mye om berøring av gjenstander og materialitet. De handler om gjenstander som beveger seg over en grense fra å være bruksgjenstander til å bli opphøyet til opphøyde, verdifulle samleobjekter. Mens i The History of the World in 100 Objects er det snarere det motsatte som forsøkes. Museet ønsker å gi oss en forståelse av gjenstandene som bruksgjenstander, og forklare hvordan gjenstandene ble brukt i sin samtid.