Et møte med en museumsansatt – SMK København

Navn: Martine Seedorff
Stilling: frivillig på Statens Museum

Gjennom bloggen We Unite har jeg blitt kjent med Martine Seedorff som er frivillig for Statens Museum for Kunst i København. Her forteller hun om sine arbeidsoppgaver.

– Hver onsdag eftermiddag arbejder jeg som frivillig på Statens Museum for Kunst i Unges laboratorium for kunst som kunstpilot med 30 andre unge mennesker i aldersgruppen 15 – 25. Vores arbejde er at hjælpe museet med at målrette ung-til-ung formidling og kommunikation. Det gør vi ved at holde åbne arrangementer med forskellige kunstneriske omdrejningspunkter og forskellige samarbejder ved f.eks. at repræsentere museet på Roskilde Festival.

– Det frivillige arbejde giver en unik mulighed for at opleve en kulturinstitution indefra, møde de forskellige afdelinger og lære om den lange arbejdsproces der ligger bag en udstilling lige fra kunsthistorikeren til arkitekterne og grafikkernes arbejde, samt ikke mindst at møde andre unge med interesse for kunst (læs mere på http://www.ulk.dk).

– Under åbningsweekenden af den nye særudstilling med Hammershøi på museet blev jeg lønnet for at være guide i museets smartphone og Ipod application, hvilket gav en ny viden om hvordan den typiske museumsgæst oplever app’en og for nogens vedkommende ligefrem, første gang de står med en Ipod Touch i hånden, som kan lånes i billetsalget.

– For det første var de fleste begejstrede for App’en som udstillingen også lægger op til kan vække billederne til live og bruges som både supplering og perspektivering til værkerne ved f.eks. at vise billeder og film der ikke er en del af udstillingen. Hvilket jeg oplevede hos en gæst der glædeligt fortalte efter han havde set udstillingen “… at den båd i den ene film den eje hans ven.”

– Der hvor App’en valgte problemer var typisk hos de folk der ikke er vant til at bruge deres smartphone eller en Ipod Touch. Layoutet af App’en og dens brugervenlighed kommer her til at spille en central rolle. Det skal både i udstillingen og på App’en være tydeligt hvilke værker der hænger sammen med hvilket link i App’en.
Ligeledes er vi som mennesker forskellige og med forskellige måder hvorpå vi ønsker at opleve en udstilling. En knivskarp beskrivelse af hvad museumsgæsterne får ud af App’en var derfor også prioriteret højt.

– I forhold til Hammershøi App’en er den bygget op på den måde at der er seks værker som museet har valgt og gå i dybden med i små film på et par minutter. Derudover er der også et kort hvor man kunne se de udvalgte værkers motiv i byen i dag, en længere biografi om Hammershøi og fortællinger om opsætningen af udstillingen. Når jeg forklarede gæsterne formålet med App’en som et redskab til både at kunne forstå værkerne i deres samtid men i særdeleshed også hvad vi kan bruge Hammershøis malerier til i dag, var det som om de bedre forstod App’ens brugerflade, fordi de kendte til dens formål.

Hvis har nogen spørgsmål må du endelig skrive til martine@seedorff.dk

Intervju: Pernille Wahlgren fra Kvorning design og kommunikasjon

Jeg har fått en avtale med prosjektutvikler Pernille Wahlgren i Kvorning design og kommunikasjon, og er invitert på et formiddagsmøte i firmaets kontorer i København sentrum. Jeg blir sluppet inn gjennom en grønn, buet port, inn til et smalt, idyllisk gårdsrom med trapper opp til dørene og brostein på bakken. Snart åpnes en av dørene og Pernille Wahlgren slipper meg inn i en av Københavns eldste bygninger.
Kvorning design og kommunikasjon er et av Danmarks største designfirmaer, og har spesialisert seg på utstillingsdesign, grafisk kommunikasjon og innretning. Det er ikke store plassen de 12 ansatte har å boltre seg på, men lokalene er hyggelige. Pernille forteller at de har prøvd å sette sitt preg på lokalene, men bygningen er fredet så det er ikke mye de får lov til. I entreen er det utstilt bilder og modeller av Kvornings siste arbeider, og i møterommet, der vi setter oss ned, står en Lego-modell av Kvornings plan for det nye bymuseet i Odense. Det er høstferie i Danmark denne uka og roligere på kontoret enn det pleier å være, forteller Pernille.

Fokus på arkitektur og design

Pernille Wahlgren er den eneste i firmaet som ikke er arkitekt eller designer. Hun er utdannet etnolog og jobbet tidligere på Nationalmuseet i København. Hun er derfor en av firmaets viktigste kontakter til museumsbransjen. Kvorning design og kommunikasjon utvikler og produserer en rekke forskjellige utstillinger, fra midlertidige utstillinger og vandreutstillinger, til store faste utstillinger, opplevelsesparker, akvarier og showrooms. Man kan se på prosjektene at det er design, arkitektur og innredning som er Kvornings spesialiteter, selv om de med sitt nyeste prosjekt i Dover viser at de også behersker formidling med multimediateknologi.

Internasjonal rekkevidde

Kvorning er et internasjonalt orientert firma, og har hatt oppdrag i over 40 land i hele verden. I det siste har de begynt å få fotfeste som en aktør i England, og har åpnet et kontor i London. Deres foreløpig største prosjekt i England er Dover Secret Wartime Tunnels som åpnet i sommer. Kvorning har her utviklet to utstillinger inne i tunnelene som går gjennom de hvite klippene i Dover. I disse utstillingene har de brukt originale film-opptak som de har prosjektert på innsiden av tunnelenes vegger, se mer her.
– Kvorning jobber ikke direkte med å produsere innhold til i en utstilling, forteller Pernille, men arbeider tett med kunden om å utvikle et godt konsept.
Utviklingen av en utstilling er et kreativt forløp hvor museet og Kvorning møtes og prøver å forene sine respektive ekspertiser for å forme innholdet og konseptet. Kvorning lager rammen for gjenstandene og informasjonen museet ønsker å formidle. Museene skriver som regel tekstene, og Kvorning retter litt til om det er nødvendig for å bedre kommunikasjonen.
– Vi er sterke på konseptutvikling, utover at vi har gode designere, og det skiller oss ofte fra konkurrentene. Det var derfor vi vant Petter Dass-utstillingen og Bjørneparken.
Etter at Pernille Wahlgren har fortalt om Kvornings arbeide spør jeg henne hva hun mener er det viktigste som skjer innenfor utstillingsdesign nå.
Jeg tror noe av det viktigste akkurat nå er et sterkt konsept, enkelhet og et tydelig budskap. Designet må ikke overgå innholdet. Man kan godt bli litt stresset om det er tekster over alt. Jeg har sansen for løsninger der man kan fordype seg, f.eks på touchskjermer.
En god café synes jeg også er veldig viktig. Og stillesoner, områder der det ikke er noe input. Et sted man kan legge seg ned og slappe av. Jeg synes det er viktig at man på en eller annen måte skaper noen stille rom. Man får jo ikke noe ut av det om man blir stresset, og man er jo på museet i fritiden sin. Det tror jeg er veien fram. Det kan gjerne være en skjerm man kan se på, bare det ikke er for mye informasjon.
Man skal passe på å ikke lage for avanserte ting, kompliserte dataspill for eksempel. Det som fungerer best er noe simpelt, som er morsomt, og som ikke går i stykker. Det verste som kan skje er jo om man går bort til en fancy touchscreen og så er den ødelagt.
Jeg synes også formidling til barn er veldig spennende. Post- og telemuseet i København har f. eks en utstilling for barn oppe i 3de etasje, den liker mine barn veldig godt. Arbejdermuseet (i København) har også en. Sist fredag var jeg på åpningen av Københavns Museums nye utstilling, SKRALD, og den er rettet mot 10-14 åringer, men det fant jeg ikke ut før etter at jeg hadde sett den. Jeg syntes utstillingen var veldig interessant, selv om jeg ikke akkurat er i målgruppa. Det var mange små elementer der som jeg fikk noe ut av. Det er de små detaljene man lærer noe av, og det synes jeg er ganske spennende.
Jeg liker også godt å bli forført. Å stå å lese blir raskt ganske kjedelig. Det er utrolig bra at ikke alt trenger å være i monter. Utstillingen i Dover er et godt eksempel på en totalopplevelse av lyd, bilde og rom. Noen av de som var med i krigen har vært og sett utstillingen og de sa at det nesten var som å være der.

VÆGGEN – museet ut i byen

På rådhusplassen i København står en stor digital vegg i en container. Den glir lett inn i byggerotet som preger plassen på grunn av byggingen av en ny metro-linje i byen. Veggen er satt opp av Københavns Museum – bymuseet i København, og den flyttes rundt i byen sammen med metroutgravingene. For i tillegg til at store jordmasser skal fjærnes for at byens beboere skal kunne kjøre førerløse vogner til enda flere steder, så foretas det også arkeologiske utgravninger. Københavns Museum har tatt på seg oppgaven med å trekke linjene fra de arkeologiske funnene til utbyggingen av den nye metro-linjen, og trekke byens beboere og turister inn i formidlingen av dette historiske spennet. Det er dette VÆGGEN er til for.

København i navigerbar collage-versjon
Det er ingen som bruker Væggen når jeg kommer, men ikke lenge etter at jeg har begynt å bla i bildene og navigere rundt i by-collagen kommer det flere til. På VÆGGEN kan du bevege deg rundt i et København skapt av en digital collage av fotografier, tegninger og malerier. Ved å horisontalt på skjærmen kan du bevege deg til høyre og venstre i byen, og ved å stryke vertikalt kan du bevege den innover eller utover i byen. I tillegg er den et rullefelt som bestemmer hvilket år man ser byen fra. Ved å bevege knappen til høyre eller venstre kan du endre årstallet du ser området du utforsker fra. I tillegg til å bevege seg rundt i byen kan man også velge hvilken del av byen man vil utforske fra en meny. Man kan få opp bilder både ved å røre ved bildene i collagen og ved å få åpne menyer hvor man blir presentert for mange bilder fra en gate eller et sted i byen. De fleste bildene er lagt til av museet, mens noen er lagt til av VÆGGENs brukere.


Hva får man ut av den?

Væggen er fin, ideen er god og den er et spennende bud på hvordan museet kan beveget seg ut i byrommet og engasjere flere av byens beboere. Men brukeropplevelsen har noen mangler. Til tross for at jeg har sett VÆGGEN før og lest en del om hvordan den fungerer tar det litt tid før jeg skjønner hvordan jeg skal navigere. Har man aldri hørt om den vil jeg tro det er vanskelig å forstå hva man skal gjøre. Det er mange bilder å se på, men lite informasjon. Jeg føler derfor ikke at jeg blir så mye klokere på Københavns historie. Kanskje hadde det vært annerledes om jeg hadde lagt opp noen bilder selv. Da kunne jeg ha satt mitt bilde inn i en kontekst og sett på de andre bildene som handlet om det samme. Nå blar jeg litt rundt på måfå og vet ikke helt hva jeg skal se etter. Det hadde nok også vært annerledes om jeg var fra København. Da kunne jeg ha lett etter stedene jeg vokste opp og sett på hvordan byen jeg kjenner har endret seg. Min historie i København er for kort for den opplevelsen.

Kommentarer og brukerdeltagelse

Som bruker av VÆGGEN kan man skrive kommentarer til bildene. Det er ikke så mange som har gjort det, og de fleste kommentarene er det ikke så mye innhold i. Men jeg fant et fint eksempel på at denne funksjonen kan fungere. Tittelen på bildet av de to damene er «To ludere i gadedør i Holmensgade. En i uniform.» Men hvem som er i uniform er ikke lett å se, som Anonymous kommenterer. Det var ingen som hadde svart på spørsmålet ennå, men det vil det kanskje være. På denne måten vil det bli mer informasjon å hente, og det er antagelig også Københavns Museums intensjon at brukerne selv skal bidra med informasjon og fortellinger om Københavns historie.

Et møte med en bruker av VÆGGEN
Ved VÆGGEN møter jeg Narve Kallevik, fra Haugesund. En av mange norske turister som passer rådhusplassen.

Hva fikk deg til å gå bort til Væggen? Det var utgravningene, jeg ville se hva som skjer her. Jeg så veggen og begynte å lese introduksjonen, men gikk videre før jeg hadde lest ferdig.

Hvordan synes du den fungerer? Jeg hadde ikke lest brukerveiledningen, og det merka jeg når jeg begynte.

Hva synes du om at museene beveger seg ut i byen? Jeg syntes det er stilig, veldig okay, for da blir man mer nysgjerrig. Det gjør at man tenker på å besøke museet. Vi hadde ikke tenkt på det før, men nå vet vi jo om det.

Hva synes du om at museer deltar i den politiske debatten? Det er jeg litt spørrende til. Jeg synes museene skal gi oss historien på en ok måte. For meg er museet et sted man kan gå tilbake og se hva som var. Hvis det blir for politisk og opp i dagen i dag, da kan den siden ved museet forsvinne.

Et møte med en museumsansatt – Nationalmuseet i København


Navn: Bjarne Petersen (65)
Stilling: Museumsbetjent

I entreen til Nationalmuseet i København møter jeg Bjarne Petersen. Han har jobbet på museet i 3 år, og er en av museets seniormedarbeidere.

– Stillingen min har for ikke lenge siden skiftet navn fra «oppsynsbetjent» til «museumsbetjent». Senere vil den skifte navn til «museumsvert». Dette er en del av museets arbeid for å gjøre de ansatte mer oppmerksomme om gjestene. Vi skal nå ikke bare passe på at gjestene følger reglene, men også informere og ta godt i mot dem når de kommer. Vi skal også lære mer om samlingene slik at vi kan svare på spørsmål om gjenstander. Vi har vært på mange kurs, blant annet om konflikthåndtering og hvordan vi skal henvende oss til ulike publikumsgrupper. Den nye rollen til museumsbetjenten startet vi med nå i høst, så vi har ikke gjort noen undersøkelser på om gjestene oppfatter museet annerledes ennå. Vi har en gjestebok hvor de besøkende kan skrive om de har lyst. Der kommer det noen positive tilbakemeldinger, men selvfølgelig også litt kritikk og det tar vi seriøst og prøver å gjøre noe med det. Vi tror jo dette arbeidet har en effekt, for det koster jo litt penger.

– Vi er en variert gruppe som arbeider som museumsbetjenter. Noen er studenter, andre er kunstnere, og noen er seniormedarbeidere. Noen har vært her i 10 – 15 – 20 år. Felles for oss er at vi liker å være på museet, man kan ikke gjøre dette bare fordi man vil tjene penger. Noen dager er det ikke så mange gjester, da kan man tenke litt på andre ting og hva man skal ha til middag, men her i ankomsthallen er det som regel travelt. I dag har det for eksempel vært over tusen besøkende, da må man være opmerksom hele tiden.

– Tidligere jobbet oppsynsbetjentene på samme sted i museet hver dag, nå roterer vi hele tiden. På den måten får vi variasjon og vi blir kjent med hele huset. I morgen skal jeg til Oldsakssamlingen, og neste uke til antikksamlingen. Det er også endel arrangementer på museet. I dag har Roskilde Universitet vært i festsalen, og i kveld kommer det 200 mennesker som skal være her i ankomsthallen til en prisutdeling. Da er det også noen arbeidsoppgaver for oss museumsbetjenter.

Intervju: Tor Jessen og Marianne Strøm

I forrige uke var jeg så heldig å få møte Tor Jessen og Marianne Strøm fra Playcreate og Motorfinger design studio, som sammen utgjør Motorfinger utstillingsdesign, til en uformell snakk om deres arbeid med utstillingsdesign. Det ble et spennende og inspirerende innblikk i en del av utstillingsfeltet som befinner seg utenfor museumsinstitusjonene.
Marianne Strøm har en bachelor i International Business, og har jobbet som prosjektleder for utstillingsprosjekter i 16 år. Først ansatt i SixSides, og deretter som dagligleder av design firmaet Motorfinger. Hun framhever det å håndtere kompleksiteten ved utstillingsprosjekter, og å skape trygghet og motivasjon som sine hovedoppgaver som prosjektleder. Tor Jessen er utdannet industridesigner fra Arkitekthøyskolen i Oslo, og jobbet 7 år som utstillingsdesigner i SixSides før han startet opp Playcreate.
Utstillingskonsepter som frister til gjenvisitt
Museer og utstillinger har endret seg mye de siste 20 årene. Mye på grunn av ny teknologi, men også i forhold til forståelsen av hva et museum er og formålet med utstillinger. Jeg spurte derfor hva Marianne Strøm og Tor Jessen mente var museenes største utfordringer akkurat nå.
TJ: Noe av problemet med norske museer er høy billettpris, og at utstillinger står uendret veldig lenge. Dette gjør at det ikke er så mange som vender tilbake til museene flere ganger. Å få folk til å komme tilbake flere ganger er en av museets store utfordringer.
MS: Vi jobber blant annet med hvordan den besøkende kan få noe med seg hjem etter besøket. Og hvordan den besøkende kan avdekke ny informasjon ved nye besøk.
Jessen og Strøm kommer med flere eksempler på hvordan dette kan gjøres. Et er fra Darwin-senteretNaturhistorisk museum i London. Der kan gjestene scanne strekkoder på de emnene de er interessert i å lese mer om. Når de kommer hjem kan de logge inn på en nettside hvor de finner informasjon om emnene de har plukket ut, og kan fordype seg i det i ro og mak i en god stol. I øyeblikket jobber Strøm og Jessen med en utstillingsdel på Norvegen historiesenter på Karmøy. Historiesenteret ønsker et rom hvor man kan få informasjon om de utgravingene som foregår i området til en hver tid. Et rom der nåtiden får plass, i motsetning til den faste utstillingen som forteller stedets historie over 3500 år.
MS: På denne måten vil det alltid være noe nytt å oppleve i denne delen av museet.
Formidling før teknologi
De nye teknologiske mulighetene museene har i dag gjør valgmulighetene enorme for utvikling av utstillinger. Strøm og Jessen legger vekt på faren for å bli så blendet av teknologien at man glemmer hovedfokuset – formidlingen.
TJ: Det er formidlingen som er viktig, og vi skal bygge opp om den.
MS: Teknologien er ikke så spennende i seg selv lenger. Den er ikke ny lenger, og vi vil jo ikke se det samme på museet som vi har på kontoret. Man må bli overrasket over noe som er annerledes, og teknologien bør helst være usynlig.
En av utfordringene når man skal velge hvilke teknologiske løsninger man skal bruke er at løsningene må tåle stor slitasje. En projektor som kjører åtte timer hver dag kan bli en dyr affære når pærene må skiftes, og hva er vel ikke mer irriterende på et museumsbesøk enn når teknikken ikke virker? Jessen forteller om en audioguideløsning han en gang brukte hvor sensorene som skulle starte de ulike lydklippene, små svarte sensorer på veggen, ble ødelagte etter kort tid. De var for sårbare for den konstante bruken i utstillingen. I dag kan tilsvarende løsninger integreres i lett tilgjengelig og rimelig teknologisk utstyr som f.eks. SMART telefoner.
Utstillinger med spesifikke grep
Tor Jessen ble hyret inn av Naturhistorisk museum i Oslo for å lage utstillingen om apejenta Ida som jeg har skrevet om tidligere. Etter å ha jobbet med utstillinger som en ekstern samarbeidsparter for museer syntes han det var spennende å bli kjent med museet fra innsiden. Han gikk med glede på oppdagelsesferd i museets loft og kjeller, og skulle gjerne vist museets ”bakside” fram til publikum.
Ida-utstillingen er rettet spesifikt mot jenter i seksårsalderen, noe Jessen synes var en tøff beslutning av naturhistorisk museum å ta.
TJ: Museene vil tjene på å tørre å ta et spesifikt grep. Det er derfor Teknisk museum er så populært. Det er avdelingen i kjelleren der man kan leke og prøve ut ting som trekker folk. I Ida-utstillingen la vi elementene ned i barnehøyde, så barn kunne kikke ned på dem, og ta klatre på ting.
Ida-utstillingen er bygget på en barnebok av Jørn Hurum, paleontologen som kjøpte Ida-fossilet. Illustrasjonene fra boka har blitt printet ut på store bannere og skaper et helhetlig visuelt uttrykk. Den rosa gjennomgangsfargen er lagt til utstillingen for å vinkle den inn mot jenter. Jørn Hurums brennende engasjement for formidling, og særlig formidling for barn, har blitt videreført i utstillingen. Jessen forteller at han kun har hørt positive reaksjoner på utstillingen, og mener Dr. Proktor-utstillingen har banet vei for utradisjonelle utstillinger. Dr. Proktor-utstillingen er den mest besøkte utstillingen Naturhistorisk museum har hatt, etter utstillingen om homofili blant dyr, som var en annen kontroversiell utstilling, sier Jessen.
Kunnskap og formidling
Strøm og Jessen gir inntrykk av at det kan være stor avstand mellom det faglige museumsmiljøet og designere, men at forskjellene både kan virke positivt og negativt.
TJ: Noen ganger ruger museene for mye på sine gamle gjenstander, uten å se saken fra publikums side. Det kan føre til at selv om vi blir bedt om å gjøre en jobb, så må vi kjempe for å gjennomføre den.
MS: Samtidig er det inspirerende å jobbe med folk som har så utrolig mye kunnskap om fagfeltet sitt. Når man jobber med utstillinger lærer man noe nytt hele tiden.
TJ: Da jeg gjorde det første utstillingsoppdraget, etter å ha jobbet som industridesigner, fikk jeg utdelt kasser med kompendier, og ble nesten rusa på kunnskap. Jobber man med historikere kan man ikke slurve, for de oppdager det med en gang. Jeg får energi fra fagfolkene, og det er den energien man må bruke.