Test av audioguide på Château de Versailles

Først og fremst viser audioguiden på Versailles hvordan man håndterer store mengder turister, fra veldig mange forskjellige land, med behov for informasjon på mange forskjellige språk. 

På Château de Versailles er en audioguide inkludert i billettprisen, og den er den viktigste kilden til informasjon om de historiske rommene man får se når man besøker slottet. 

Første etasje – film og lyd

I første etasje av slottet, som er den delen man først kommer inn i, får man en introduksjon til slottets historie og til bygningen og til parken. I denne delen av slottet er audioguiden knyttet til tre filmer som vises i tre forskjellige rom. Filmenes lydspor spilles ikke av ut i rommet, men på den enkeltes besøkendes audioguide-avspiller. Lyden starter automatisk når man kommer inn i rommet og den er sykronisert med filmen. Filmene består av 3D visualiseringer av slottet slik det så ut på forskjellige tidspunkter mikset sammen med historiske tegninger og malerier av slottet. Informasjonen på lydsporet er strukturert i kort setninger og korte avsnitt og er lett å få med seg. Filmen går i loop, men det går fint an å komme inn midt i og heller se begynnelsen når filmen starter på nytt.

Auioguiden gjør det mulig å vise én film med 11 forskjellige lydspor samtidig, i tillegg vil jeg tro at museets ansatte er takknemlige for å slippe å høre filmenes lydspor i loop kontinuerlig gjennom dagen. På et sted med så mange mennesker er det også behagelig for de besøkende å selv kunne styre når man vil høre lyd og ikke.

Andre etasje – klassisk audioguide

I resten av slottet fungerer audioguiden som man er vant til – man kommer til et rom hvor det står et tall, man taster tallet inn på avspilleren og får høre en stemme fortelle om rommet man står i. Det er en ganske rett frem fortellerstemme som hovedsaklig fokuserer på takmaleriene og dekoren i rommet og litt om hva rommet ble brukt til. Lyden består kun av stemme, det er ingen lydbilder eller musikk. Noen steder brukes virkemidler som presens i beskrivelse av dagliglivet på slottet og opplesning av sitater fra historiske personer. Det veksler mellom en mannlig og en kvinnlig innleser, i hvert fall i den engelske guiden som jeg hørte. Det er få konkrete henvisninger til rommet man er i. Det gjorde at jeg flere ganger brukte litt tid på å finne ut hva de snakket om når de sa «maleriet er et symbol på ….» og lignende. Dersom de hadde lagt inn noe sånt som «Maleriet som du ser til høyre i taket…» ville det gitt lytteren litt tid til å orientere seg før den sentrale informasjonen kom.

Det var et lydspor til hvert rom, men ingen informasjon om hva lydpsoret handler om. Det gjorde det vanskelig å vite hvilke man skulle prioritere hvis man begynte å bli lei eller hadde dårlig tid. I tilegg var informasjonen veldig generell og jeg syntes ikke jeg lærte noe spesielt om Versailles som jeg ikke kjente til fra før. Versailles er et sted med en utrolig mangfoldig og spennende historie og det er derfor stort potensiale for tematiske turer. Men med så store mengder turister er guiden mer et virkemiddel for å lose mennesker så friksjonsfritt som mulig gjennom bygningen enn et tilbud for fordypning og særinteresser. Audioguiden gjør det mulig å gi informasjon til en stor mengde menneske, på en rekke forskjellige språk (i alt 11 språk) uten å tapetsere de historiske rommene med tekstplakater. Audioguiden hindrer også oppsamling og køer foran informasjonsskilt som kun kan leses av noen få mennesker av gangen. Men til å være en lydguide basert på et manus som skal passe for alle turister var det en god opplevelse, og siden guiden var inkludert i billetten slapp man å vurdere om det var verdt det eller ikke.

Og til sist, en praktisk detalj som jeg merket meg var at det var veldig mye mer behagelig å bruke høretelefoner, enn å holde avspilleren som et telefonrør opp til øret. Men da måtte man ha høretelefoner selv som man kunne plugge inn.

Nettutstilling – Del 1: Definisjon

Det er et krav om at statsstøttede museer skal produsere et visst antall nettutstillinger i året. Men hva er egentlig en nettutstilling? For noen dager siden møttes en håndfull nettkommunikatører ved forskjellige museer for å diskutere temaet. Jeg var så heldig å få være med, og i fem blogginnlegg oppsummerer jeg tankene som ble luftet og mine refleksjoner om temaet.

Hvorfor definere nettutstilling?

Det er flere grunner til at det er ønskelig med en tydeligere definisjon av nettutstilling.

1) gjøre det lettere for museene å rapportere til kulturrådet

2) gjøre det lettere å produsere nettutstillinger.

Det er lettere å samarbeide når alle som er med vet hva man skal produsere. Skal man for eksempel produsere en musikal, da vet alle at det innebærer musikk og dans. Men hva innebærer det å produsere en nettutstilling?

3) heve kvaliteten på det som kalles nettutstillinger.

I dag holder det å kombinere bilder og tekst på museenes egne nettsider for å kalle det en nettutstilling. Ofte ser slike nettsider ut som de er ti år gamle. Produksjonen av nettutstillinger henger veldig langt etter i forhold til det spennende som skjer på nettet. En definisjon kan legge et press på utviklingen av kommende nettutstillinger.

4) gjøre det lettere for publikum å bruke mediet/sjangeren.

Nettutstilling er en sjanger/medium som publikum som regel ikke har noen forkunnskaper om. Publikum trenger opplæring i hvordan man skal bruke en nettutstilling, hvor man finner den, hvor lang tid det tar osv. Terskelen er høy for å sette seg ned for å gjøre noe når man ikke aner noe om hva det innebærer og hva man får ut av det. Men om ikke en gang de som produserer nettutstillinger vet hva det innebærer, hvordan kan vi forvente at publikum skal gjøre det?

Andre spørsmål som ble stilt i diskusjonen:

Hvem skal definere nettutstilling?
Er det slik at alle kan lage noe og kalle det en nettutstilling?
Hvordan defineres nettutstilling andre steder, internasjonalt?

Har du andre grunner til at det kan være nyttig å definere nettutstilling, eller eksempler på flere spørsmål det er viktig å stille i denne sammenhengen?

Two interesting research projects

@font-face { font-family: «Times New Roman»; }p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal { margin: 0cm 0cm 0.0001pt; font-size: 12pt; font-family: «Times New Roman»; }table.MsoNormalTable { font-size: 10pt; font-family: «Times New Roman»; }div.Section1 { page: Section1; }

This week I came across two research projects that are touching upon the same questions that I am currently working with.

Two days ago I was so lucky that I was able to attend a talk by Ross Parry at the Department of Education here in Oxford. Parry is the program director for Museum Studies at the University of Leicester, and he has digital heritage as his main research field. Wednesday he talked about his new project called “Museums and make-believe. Reclaiming the illusory within heritage.” This project will continue his previous work about the relation between the museum and the computer. Museums have been quite sceptical about computers and digital media, and Parry argues that this is because computers seem to do the complete opposite of what museums do. Museums rely on the original, the authentic and the empirical evidence, while digital media and the internet often are associated with the copy, the manipulated and the fictional. Parry’s argument is that the features of the computer also have been important aspects of museum practice through the history. The authenticity museums rely on is not only created by facts. Imitation, immersion, illustration and irony has been as important argues Parry. This relation between factual historicity and imitation is something I am discussing in my thesis, but specificly related to the use of media texts. Media texts are both used as illustrative, immersive elements, but also as historical evidences and traces from the past (as objects are), and I see it as one of the museum’s challenges to be able to balance the two. Maybe will Parry’s study provide some helpful reflections on how museums historically and today are balancing between the factual and the illusionary.

The second project I was made aware of by a tweet from @formidlingsnet. Christian Hviid Mortensen has announced the start-up of his PhD project Radio as immaterial heritage in a museological context. You can read about it here, on formidlingsnet.dk, or on his newly started blog. One of his main focuses will be how to “display” radio recordings as objects in cultural history museums, because sound usually ends up as an aesthetic effect. This question is really close to what I am dealing with, and I look forward to follow his study. Media texts are getting more and more important for museums, both as sources and exhibition elements. Knowledge about how media texts produced outside the museum, should be treated in an exhibition is therefore very welcome.

Hypermediacy and Immediacy

p { margin-bottom: 0.21cm; }

«Like other media since the Renaissance – in particular, perspective painting, photography, film, and television – new digital media oscillate between immediacy and hypermediacy, between transparency and opacity.» argue Jay David Bolter and Richard Grusin in their book Remediation. After reading their thoughts it is difficult not to notice to which degree a work of art or a media product represent our desire for immediacy or our fascination with hypermediacy. Some days ago I saw a documentary about copyright called RIP!: A Remix Manifesto, where the musician Girl Talk played a main role. Both the movie, which were a mash-up of already existing films, and Girl Talk’s music, which is based on samples from hits, are examples of hypermediacy. In both cases we get aware of how they are made, and of the medium. As Bolter and Grusin say: «If the logic of immediacy leads one either to erase or to render automatic the act of representation, the logic of hypermediacy acknowledges multiple acts of representation and make them visible.»
Hypermediacy and immediacy are interesting concept in relation to different exhibition technologies and different preferences for exhibition design. Do we want immediacy when visiting a museum, where we forget about the medium chosen to tell us a story? Or do we want to be aware of the medium and the constructedness of the story we are told? The danger with hypermediacy is that the medium becomes more interesting than the content. Many would probably argue that the exhibition at Rockheim suffers from hypermediacy. In this exhibition the media technology that are used, and the act of remediation, are many places much more visible than the content. At least, I felt so when trying to use the installation that introduces the exhibition. On six large screens you get introduced to the six decades the exhibition deals with. Each screen shows an image of a norwegian band or artist. If you move in front of one screen the image «breaks» into small pieces. If you continue until you have removed the whole image, a music video of the band on the image starts. To start a new song on another screen you have to first end the song you started by moving in front of a cross that appears on the screen with the music video.Through history, the interest for immediacy and hypermediacy has shifted back and forth. This is also visible in the history of exhibition design. One example is the introduction of the diorama, which is one example of an exhibition technique with the purpose of immediacy. The diorama was developed to make exhibitions feel as real as possible. Often, sound effects has been added to intensify the experience.
But, where are we now when all sorts of digital media are more and more present in exhibitions? Do museums make exhibitions where immediacy is the desirable? Or do the museums’ attempts to be modern and interesting make the museum visit a hypermediated experience? And what is in fact preferable?
Bolter, J.D. & Grusin, R., 1999. Remediation – Understanding New Media, London: The MIT Press.

St.meld. nr. 49 og relevansen av masteroppgaven

p { margin-bottom: 0.21cm; }

Ettersom jeg nå skal bruke et halvt år på å konsentrere meg om bruk av medier i utstillinger, så er det greit å føle at dette emnet kan være en smule interessant og relevant for andre. Jeg har derfor idag lest Stortingsmelding nr. 49 (2008-2009) «Framtidas museum. Forvaltning, forskning, formidling, fornying.» for å se om jeg kunne finne noe støtte for valg av tema hos kultur- og kirkedepartementet.

Og jeg fant tre grunner til at et fokus på bruk av medier i utstillinger er et aktuelt tema å dykke ned i.

1. Immateriell kultur inkludert
Den første grunnen er at bevaring og formidling av immateriell kultur blitt føyd til i ICOMs nyeste definisjon av et museum:

«Et museum er en permanent institusjon, ikke basert på profitt, som skal tjene samfunnet og dets utvikling og være åpent for publikum; som samler inn, bevarer/konserverer, forsker i, formidler og stiller ut materiell og immateriell (kultur)arv om menneskene og deres omgivelser i studie-, utdannings- og underholdningsøye­med.»

Både bevaring og formidling av immateriell kultur krever at ulike medier, som lyd og film, i større grad tas i bruk. Dette krever, mener jeg, også mer kunnskap om hvordan museumsformidling ved hjelp av disse mediene fungerer.

2. Digital formidling, den store utfordringen
Den andre grunnen er at «digitalbasert formidlingsteknologi» i følge stortingsmeldingen er «den store formidlingsutfordringen» for museene (Kap 13.1). Utfordringen for museene ligger i å kunne ta i bruk og se mulighetene med ny teknologi, i å knytte sammen det digitale og det fysiske rommet, og å utvikle museumsformidlingen på nettet.

3. Manglende fokus på fruktbar bruk av medier

Den tredje argumentet for at et fokus på bruk av medier i utstillinger er relevant, finnes i det som det ikke settes fokus på i st.meld. nr. 49. Digitalisering er et ord som dukker opp i mange av stortingsmeldingens kapitler. Samlinger skal digitaliseres, museene skal på nettet, og arkivene bli tilgjengelige og søkbare. Det at digitale medier finnes i mange ulike former og kan brukes på mange ulike måter kommer ikke fram. Denne litt ensidige fokuseringen på digitale medier og nye teknologier er en av grunnene til at jeg har valgt å skrive oppgaven min om medier i utstillinger, og ikke digitale medier, eller nye medier. Det at noe er digitalt gjør det ikke automatisk bra. Dette påpekes heldigvis i kapittel 13.1 om digital formidling: «Det er et stort sprang fra digital tilgjengeliggjøring til digital formidling.».

I arkivsammenheng er det selvfølgelig en svært viktig forskjell om noe er digitalt eller analogt, i utstillingssammenheng er det underordnet mener jeg. Jeg mener det er medieformens egenskaper som er det viktigste. Noen ganger vil den digitale egenskapen være relevant, for eksempel om en to-dimensjonal flate skal være interaktiv. Andre ganger vil den ikke være det, for eksempel om den to-dimensjonale flaten kun skal være dekorativ, eller om den skal være en original gjenstand fra en historisk periode som et fotografi eller et maleri.

Videre i kapittelet kan vi lese: «Det er en utfordring for institusjonene å ta i bruk og å se mulighetene med ny teknologi. For å utvikle gode formidlingsverktøy er det behov for mer kunnskap om målgruppene.» Andre behov nevnes ikke, og jeg synes derfor denne løsningen har noen mangler. Kunnskap om målgrupper er selvfølgelig veldig viktig, men jeg savner en linje om at det som behøves er kunnskap om målgruppenes forhold til medier, og kunnskap om hvordan ulike formidlingsverktøy fungerer, for å kunne se muligheter og ta i bruk ny teknologi. Dette er også viktig for å huske at gamle medier og gammel teknologi også kan fungere i mange sammenhenger.

Så, for å ta en oppsummering. Et halvår med fokus på bruk av medier i utstillinger er aktuelt og interessant fordi formidling av immateriell kultur blir stadig viktigere for museer, og nå er inkludert i ICOMS definisjon, fordi bruken av digitale medier er den store utfordringen for museer framover, og fordi man ikke må glemme at alle medier har egenskaper som kan skape virkningsfulle effekter, ikke bare de digitale.